Tine Erica Aspaas har et energinivå og en egenmotivasjon som få kan matche, noe som gjør henne til en ettertraktet pedagog og utøver, og til en perfekt ambassadør for Dansens Dager. Hennes appell til dansefeltet er å tenke positivt om hverandres arbeid, uansett sjanger – noe som kanskje gir de fleste av oss et stikk av dårlig samvittighet. Men det er ikke å moralisere, men å koreografere sine egne forestillinger, hun aller helst vil gjøre, Hennes første helaftens forestilling, som har urpremiere i høst, er forhåpentligvis bare første skritt på veien inn i en ny fase av karrieren.

Av Venke Marie Sortland

1. Hva arbeider du med for tiden?
Akkurat nå er arbeidet mitt sentrert rundt forberedelser til Dansens Dager. Det var hyggelig og ærefult å bli tildelt tittelen som ambassadør, jeg er veldig takknemlig for det og setter stor pris på å få den oppmerksomheten. Sammen med Danseinformasjonen jobber jeg denne uka med å engasjere folk og å få dem til å stille opp. Videre jobber jeg med å forberede hva jeg skal si ved de ulike anledningene. Hva kan jeg fortelle om meg selv som kan inspirere andre?tineapaas Jeg har også prøver på de tre koreografiene som jeg skal vise i løpet av Dansens Dager. På Operataket den 29. april skal jeg vise en koreografi som jeg laget til en festival i Italia fjor; ”We move lightly”. Under Åpen Scene på Dansens Hus den 27. april skal jeg både vise en koreografi som jeg laget til 2. klasse på KHiO (Kunsthøgskolen) før jul, og et utdrag fra ”Three in One”, min første helaften som koreograf, som har urpremiere på Riksscenen til høsten. Og så er det jo Dansens Dager-dansen da.

”Three in One” er det største prosjektet jeg holder på med for tiden. I tillegg til å være koreograf skal jeg også selv være utøver i forestillingen. Stykket henter  inspirasjon fra et Munch-bilde; ”Kvinnen i tre stadier” (1894), som fremstiller tre kvinner i ulike perioder av livet. Jeg er fasinert av Munch, og hans måte å kommunisere om kvinner på. Den er noe hardt og brutalt over det som jeg som kvinne kan kjenne meg igjen i. Det er også noe med avskyen i dette bildet som interesserer meg, misunnelsen fra hun som er eldre, uvitenheten til hun som er yngre – hun står naken, og er sårbar, men åpen.

Det er noe sårbart, fryktinngytende og spennende ved å gå inn i nye faser av livet, de ulike stadiene skaper hver sine utfordringer. Samtidig er vi både barn, tenåringsjente og voksen på samme tid. Da min farmor var 80 år følte hun at hun fremdeles hadde 26-åringen i seg. Kort fortalt handler prosjektet om det mellommenneskelige, om forholdet mellom disse kvinnene, og deres forhold til seg selv. Dette skal formidles i et fysisk danserisk språk.
Utøverne jeg jobber med er Ane Evjen Gjøvåg og Berit Lundene. Vi har forskjellig alder og er forskjellige typer mennesker. Vi har et godt samspill – vi utfordrer, engasjerer og utfyller hverandre. Det liker jeg. Jeg skal selv portrettere den eldste av de tre kvinnene.

Ideen om å gjøre min egen helaftens forestilling kom mens jeg bodde i New York fra 2009-2011. Oppholdet ble et skifte for meg både mentalt og karrieremessig. Jeg var på auditions til ulike prosjekter, fikk prøve meg i mer moderne kompanier, og fikk vise mitt eget koreografiske arbeid. Dette gjorde meg utålmodig, jeg kjente jeg at jeg måtte skape mer selv. Når jeg innså det, begynte det å koke i meg.
Jeg både gleder og gruer meg til dette prosjektet, som kanskje er mitt livs største hopp. Endelig skal jeg få gjøre det jeg vil! Jeg er vant til å jobbe med flere prosjekter, i ulike fora parallelt – noe jeg liker godt. Men jeg gleder meg til å kunne konsentrere meg om bare dette – ha fordypningsperiode og en lang prøveperiode. Det blir veldig berikende.


2. Hvordan skiller dette evt. seg fra ditt tidligere arbeid?
Underveis i min karriere som utøver har jeg hele tiden vært skapende ved siden av. Det har alltid vært viktig for meg å få uttrykke noe. Jeg har koreografert mange skoleforestillinger for blant annet KHiO. Men jo eldre jeg har blitt, jo mer har jeg sett frem mot å få gjøre mitt eget arbeid.


3. Når, hvordan og hvorfor begynte du å arbeide seriøst med dansekunst?
Som sagt har jeg alltid vært en skapende person, noe jeg fikk utfolde fra jeg var ganske ung. Jeg begynte å danse som seksåring, og var ganske seriøs i dette allerede som liten. Jeg begynte vel fordi en venninne skulle det, og fordi våre mødre syntes det var fint at vi kunne gå sammen. Men da hun sluttet fortsatte jeg. Jeg hadde ingen skolevenninner som danset, det var bare mitt eget engasjement som holdt meg gående. Det var bare sånn det skulle være. Fasen med usikkerhet rundt hva man skal bli når man blir stor har jeg vært heldig å unnslippe. Jeg visste at jeg skulle danse.
Jeg kommer fra et kunstnerhjem. Moren min er sangerinne, smykkedesigner og maler, far er lydtekniker for eminente artister, og min stefar har drevet med film og fjernsynsproduksjon. Jeg har nærmest vokst opp på Club 7, i Oslo Konserthus og på konsertscener rundt om i Norge og utlandet. Det å få uttrykke meg kunstnerisk har alltid vært en viktig del av livet mitt. Men ingen har presset meg til å danse, det har vært mitt valg hele veien. Det er der jeg har funnet min stemme.

Som tiåring begynte jeg på Operaens ballettskole. Jeg danset samtidig hip-hop for meg selv, litt sånn på si. I tenårene fant man meg alltid på Hammersborg fritidsklubb. På onsdags- og fredagskveldene, når klubben var åpen, stod jeg nede i diskoen og danset for meg selv. Av og til var noen andre innom, men stort sett var det bare meg.
Da jeg ble 14 år hadde jeg behov for å gjøre noe mer enn ballett. Egentlig hadde jeg lyst til å begynne med kickboksing, men isteden begynte jeg på Dansestudioet, som Toni Ferraz og Merete Lingjærde drev, borti Teglverksgata. Det tok ikke lang tid før jazzballetten ble naturlig for meg. Jeg husker at jeg alltid fikk sommerfugler i magen når jeg rundet hjørnet og kom inn i gata der studioet lå. Jeg gledet meg sånn til å trene.

Videre fortsatte jeg på ”Kirkenærlinjen” på Fagerborg videregående skole, og på jazzlinjen ved KHiO. Jeg har senere gjort mye arbeid både i og for tv- produksjoner og flere musikaler – blant annet Chicago. Jeg har også gjort mer moderne og samtidige uttrykk. Min første produksjon på Black Box Teater gjorde jeg mens jeg gikk i 3. klasse på skolen – en forestilling av herStay (Monica Emilie Herstad). Jeg har vært heldig som har fått mulighet til å utvikle meg innenfor ulike sjangre. Siden 2002 har jeg både undervist og koreografert for studentene på KHiO. Skolen har vært et kjempefint sted å utfolde seg på. Jeg er takknemlig for mulighetene jeg har fått der, i samarbeidet med for eksempel Merete Lingjærde.
Jeg tar de ulike oppgavene jeg får seriøst, og gjør mitt ytterste der og da. Jeg har alltid trodd på det å gå inn i de mulighetene man får, og er uredd for å hoppe i ting. Vi er jo i utvikling hele tiden, og denne utviklingen tar oss i ulike retninger som former og skaper nye veier. Men jeg har jo også hatt konkrete mål. Da jeg gikk på KHiO bestemte jeg meg for at jeg skulle jobbe med Oslo Danse Ensemble. Det fikk jeg. Senere har jeg også vært så heldig å få koreografere for dem, noe jeg gjerne gjør igjen.

Det året jeg tilbrakte i New York fikk meg forresten nesten til å gå i en helt ny retning. På slutten av oppholdet mitt var jeg innom et stort agentbyrå i LA; The Block Agency. De ville gjerne satse på meg, da de mente jeg hadde en unik stil, og et kunstnerisk arbeid de stolte på. Jeg fikk tilbud om et ”sponsorship”, noe som er ganske stort. Men for å si ja til dette måtte jeg flytte over til USA. Da jeg dro tilbake til Norge var tanken egentlig at jeg bare skulle organisere ting, så jeg kunne flytte over. Jeg ventet med å pakke ut leiligheten min her i Oslo. Men med meg fra USA hadde jeg også fått en iver etter å gjøre mitt eget arbeid, og den høsten fikk jeg flere spennende muligheter til å utfolde meg her i Norge, blant som koreograf for ODE og KHiO. Slik har det bare fortsatt og fortsatt – stadig nye interessante prosjekter dukker opp.


4. Kan du beskrive (noen aspekter ved) din arbeidsprosess, følger du en bestemt metode?
Arbeidsmetodene mine endrer seg etter hva slags oppgave jeg gjør. Tidligere hadde jeg mye av bevegelsesmaterialet klart når jeg møtte danserne. I dag improviserer jeg heller materialet frem på stedet, og lar danserne plukke det opp underveis. Jeg skaper fraser som vi senere dissekerer, endrer, og tilføyer nytt materiale – da gjerne fra danserne. Jeg kan også be danserne sette sammen frasene mine slik de selv ville gjort det. Gjennom dette får de eierskap til materialet, og jo fortere det skjer jo bedre er det. Jeg åpner også opp for improvisasjonsoppgaver som jeg veileder. Jeg synes at det er viktig å gi danserne noe som skaper en vekst hos dem. Jeg liker å bygge på deres styrker, men også utfordre deres skjøre sider. Jeg er også opptatt av refleksjon og tilstedeværelse i prosessen, og ønsker at danserne skal ha en forståelse av formålet eller betydningen av bevegelsene.

Hvis jeg har muligheten jobber jeg en og en med danserne i forkant av prøveperioden. Jeg liker å lage fraser til de enkelte danserne, som både har mye av meg og av vedkommende i seg. Jeg er veldig nøye på hva jeg vil ha, men det skjer samtidig mye fruktbart i møte mellom oss – dansere inspirerer meg.

Inspirasjonen min kan være styrt av et tema eller en tittel, noe som skaper en verden for meg. Noen ganger er jeg helt spesifikk og klar på hva jeg ønsker meg, andre ganger kan ideen jeg har i hodet bli til noe helt annet enn jeg forventet. Ofte har jeg ganske kort tidsfrist på å levere, jeg må derfor være effektiv. Men jeg prøver alltid å skape en dynamikk som har resonans i meg selv. Så lenge noe resonerer i meg, resonerer det forhåpentligvis også i andre. Man kan jo ikke tenke at man skal lage noe alle liker. Vi er så forskjellige som mennesker. Det som treffer er så subjektivt.


5. Hva håper du å utrette gjennom din virksomhet innen dansekunst? Har du noen planer, bestemte mål eller ambisjoner for fremtiden?
Jeg vil etablere meg som koreograf. Skaperkraften i meg er stor, jeg kan nesten ikke styre den – det er så mye jeg vil kommunisere. Jeg håper å kunne lage koreografi som engasjerer, beveger, og betyr noe. Hvis jeg kan røre noen, skape en sjelelig opplevelse, så har jeg fått utrettet noe. Jeg vil at noen skal bli truffet av det jeg gjør. Men man må jo samtidig forholde seg til de ulike foraene som man jobber innenfor.

Det å få en plattform som man kan vise kunsten sin på, så man når ut, er viktig. Jeg var så heldig å få koreografere en duett med to dansere fra Nasjonalballetten – det gav mersmak. Jeg vil gjerne også koreografere for Carte Blanche og for Oslo Danse Ensemble igjen, eller for kompanier utenfor landets grenser.

Kunst og dans  er egentlig litt som å kle seg naken. Når du skaper noe så deler du dette med andre – det er jo å kle av seg. Vi må ikke bry oss for mye om verden rundt, og hva som er rett og galt, når vi setter fart og gjør ting. Jeg er ikke redd for å ta på meg store oppgaver. Jeg håper det kan inspirere andre til å være uredde og ha tro på seg selv. Man må øve seg på å se det unike i seg selv, for det er i dette man finner styrken sin.


6. Føler du deg som en del av et spesifikt norsk dansefelt?
Jeg har vært innom mange sjangre i min karriere; jeg startet med klassisk, er utdannet i jazz, og strekker meg mot det moderne. I løpet av karrieren har jeg vært innom både Hip-Hop og musikaler for å nevne noe. Noe i meg føler fortsatt tilhørighet til disse miljøene, selv om det nok er i samtidsjazz og moderne/samtidsdans jeg føler meg mest hjemme i dag. Samtidig ønsker jeg å ha en unik og individuell stil. Jeg henter inspirasjon og verktøy fra alle disse ulike sjangrene for å kunne oppfylle målene jeg setter meg for mitt koreografiske arbeid. Jeg er meg, selv om jeg har bånd til alle disse flotte miljøene.


7. Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for deg, og hvilke kunstnere finner du spesielt interessante i dag?
Det er et vanskelig spørsmål. Det har vært så mange som har inspirert meg på veien, som har vært med på å forme meg til den jeg er i dag, og som jeg har dyp respekt for – både lærere, studenter, dansere og koreografer. Man blir jo inspirert av det man får med seg i bagasjen.

Men jeg husker en forestilling av Ina Christel Johannessen, ”(but) that night I found her very alluring” (2006) – den åpnet noe for meg. Den var mørk, morbid og krass, men samtidig sårbar.
Da jeg var 25 år var jeg utøver i en forestilling av Sølvi Edvardsen; ”Black Bride”. Det var et prosjekt som pushet meg til mine ytterpunkter, både fysisk og mentalt. Før hver forestilling var jeg helt på randen, jeg tenke at jeg ikke kom til å greie å gjennomføre. Men så gikk jeg ut på scenen og gjorde det likevel. Jeg tenker dansekunstnere har en imponerende sterk psyke, vi er på en måte ”super humans”. Vi skal både kommunisere og ta kommentarer, og vi skal skape noe i de mest utfordrende situasjoner. Den ”her og nå”-følelsen, som alle forhåpentligvis streber etter som utøvere, er overveldende. Jeg går inn den med skrekkblandet fryd.

Jeg synes det er mye god dansekunst i Norge. Norske dansekunstnere utfordrer og utvikler, og holder et godt internasjonalt nivå. Men jeg finner selvfølgelig også inspirasjonskilder i utlandet. Jeg var flue på veggen hos Nederlands Danseteater (NDT) nå nylig. De hadde prøver med Jiri Pokorny fra Tjekkia, som jeg har tatt workshops med tidligere. Han er tidligere danser i NDT og Kidd Pivot, kompaniet til Crystal Pite, som også helt klart er en stor inspirasjon for meg. Da jeg var der så jeg også forestillingene ”Uprising” og ”In your rooms”, av den britiske koreografen Hofesh Shechter, med Nederlands Danseteater. Jeg liker Shechters forestillinger veldig godt, han jobber ganske politisk og rituelt, men har en humoristisk brodd – han åpner nye veier.

En reise jeg hadde til Israel, hvor jeg fordypet meg i Gagateknikk og repertoar fra Bacheva Dance Company, gav meg nye verktøy, og endret måten jeg tenker og beveger meg på. Dette benytter jeg meg masse av i arbeidet som dansekunstner i dag.

Dansefeltet er inspirerende i seg selv, men jeg finner også stor inspirasjon og mye næring i musikk. Jeg er enormt opptatt av de rommene og den energien lydbilder og musikk kan skape. Jeg kan også bli inspirert av film, bilder, tekster, strofer og musikalske tekster.

8. Har teori vært viktig i din kunstneriske utvikling, og er det noen teoretikere du lar deg inspirere av?
Jeg er jo selvlært, men føler at interessen for teori kommer mer og mer. Jeg er ikke interessert i noen spesifikk teoretiker, men jeg er opptatt av mellommenneskelige og psykologiske prosesser.


9. Hvordan kan dansekunsten få et større publikum uten å miste sin kunstneriske integritet og eventuelt sin samfunnskritiske rolle?
Det er viktig at alle får lære mer om kunst på et tidligere stadium. Jeg hadde ikke mange tilbud for å lære om kunst da jeg var ung. Med tanke på synlighet og tilgjengelighet synes jeg at vi bør se viktigheten av de ulike sjangrene, og anerkjenne det de forsøker å oppnå. Jeg tenker at de forskjellige sjangrene er viktige, fordi de fyller forskjellige funksjoner. Ta for eksempel ”Dansefeber” og ”So you think you can dance”, som jeg først var med i selv, og som jeg de to påfølgende årene koreograferte for. Innenfor dansekunsten må vi kanskje ha noen sjangre som er mer åpne og tilgjengelige. Så lenge man har kvalitet i håndverket sitt, tror jeg ikke man mister sin integritet, uansett hvilken sjanger man jobber innenfor. Jeg tror heller ikke det er noen nødvendig motsetning mellom å ha et stort publikum, og å ha kunstnerisk integritet. Jeg tror det er få som i dag kan mene at Munch eller Melgård har mistet sin kunstneriske integritet på grunn av at de har et stort publikum.

Jeg tror kunstens oppgave er å gi oss opplevelser utover det dagligdagse. Kunsten må være i skjæringspunktet mellom det man kan strekke seg etter, og det som er annerledes – enten det er vakkert eller provoserende. Kunsten må gi oss nye muligheter til å forstå, den må utfordre oss til å tenke eller til å nyte det vakre.


10. Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det ha vært?
Det er et stort potensial for dansekunst i Norge. Det utdannes stadig dyktige dansere, og pågangen til de gode kompaniene er stor, men det er samtidig en lekkasje av gode dansere til utenlandske kompanier. Samarbeid utover grensene er viktig for vår utvikling, men det er også viktig at flere gode dansekunstnere får mulighet til å jobbe og utvikle seg i Norge. Jeg har et stort ønske om at dansens posisjon i Norge styrkes, slik at vi kan formidle stadig mer god dansekunst.

En kollega av meg hadde her om dagen overhørt en samtale i publikum på musikalen ”Guys and Dolls”. En liten jente spurte sin bestemor om hun kunne trykke på pause, fordi hun måtte tisse. Noe lignende har andre kollegaer av meg opplevd på turne med Den Kulturelle Skolesekken – ungdommene kommer opp til dem og sier det var kult ”fordi det var som å se på 3D film”.

Vi blir stadig mer passive i vår opplevelse av oss selv og livet. Alt er veldig tilgjengelig, og vi baserer oss stadig mer og mer på andrehånds opplevelser for å forstå og definere oss selv og verden rundt oss – gjennom ulike medier som film og data. Opplevelse av verden, livet og oss selv må være førstehåndsinformasjon. Vi blir passive i eget liv hvis vi ikke utfordrer oss selv til å oppleve. Jeg håper dansen kan være med å fylle livene våre med meningsfylte opplevelser, både som utøvende dansekunstnere og som publikum.


Tine Erica Aspaas er årets Dansens Dager-ambassadør. Dansens Dager feires feries over hele landet fra 26. - 29. april og Danseinformasjonen er nasjonal koordinator.
www.dansensdager.no

Tine Erica Aspaas ble intervjuet av Venke Marie Sortland, for Danseinformasjonen.
Venke Marie Sortland er skapende og utøvende dansekunster utdannet ved Skolen for Samtidsdans og basert i Oslo. I tillegg til å jobbe som utøver for både norske og utenlandske koreografer, har hun vært med å etablere og utvikle foraene Rethink Dance og Landing - en produksjonsenhet for situasjons- og målgruppespesifikk dansekunst.