Camilla Tellefsen har mange baller i lufta samtidig – ikke bare er hun danser og koregraf, hun driver også dansestudioet Subsdans og organisasjonen Soul Sessions Oslo. I tillegg er hun aktuell som programansvarlig for festivalen Urban Moves, Norges største festival for streetdance, som finner sted på Dansens Hus 20. - 22.  juni. Dette er en posisjon hun med glede bruker til å fremme utvikling av streetdance som scenekunst. Hun oppfordrer også samtidsdansere og streetdansere til å anerkjenne at de har mye til felles, og det store potensialet som ligger i fusjon av sjangrene.

 

Av Venke Marie Sortland

1. Hva arbeider du med for tiden?
Jeg er prosjektleder og programansvarlig for Urban Moves, Dansens Hus sin streetdancefestival, som arrangeres for fjerde gang nå i juni. Festivalen ble arrangert første gang i 2008, på initiativ fra Karene Lyngholm (som da var kunstnerisk leder på Dansens Hus). Etter et opphold på tre år ville Un-Magritt Nordseth (dagens kunstneriske leder på Dansens Hus) gjerne fortsette med den, og Urban Moves har derfor blitt arrangert årlig siden 2012. Jeg føler festivalen begynner å få fotfeste nå.

camilla
Foto: Iselin Jansen

Som programansvarlig er det viktig for meg å skape en levende festival. Programmet må inneholde både forestillinger, altså scenekunst innenfor streetdance, men også flere av hiphop kulturens andre viktige elementer – som jamming, battles, rap og graffiti. Battles og jams er liksom kjernen av kulturen vår, den er basert på freestyle og improvisasjon, og utvekslingen som skjer i sosiale settinger. Urban Moves er den eneste norske streetdancefestivalen som både har forestillinger og battles.
På programmet i år har vi både utenlandske gjestespill og nye norske koreografier. Vi viser både etablerte grupper, og ”work in progress” av helt ferske koregrafer, under det vi kaller ”Urban in progress”. Urban Moves gir de norske koreografene og gruppene mulighet til å lage et helt nytt verk for anledningen. Forhåpentligvis vokser disse verkene videre til nye prosjekter etter festivalen. I tillegg programmerer vi utenlandske stykker som er laget fra før av. Ett av de tre utenlandske gjestespillene er Tentacle Tribe, med duetten ”Nobody likes a pixelated squid”. Dette er et kanadisk-svensk samarbeid, som beveger i retning et samtidsdansuttrykk, selv om de er basert i streetdance. De er breakere, de har drevet med popping, og de har pondus i forhold til disse teknikkene. Men selv om de fremdeles bruker dette vokabularet, befrir de seg fra ”hiphop-greia”. Jeg liker veldig godt det de gjør.

Årets headliner er et fransk crew som heter Wanted Posse. De er ett av de mest etablerte crewene i verden, og feirer sitt 20-årsjubileum i år. Wanted Posse begynte som breakere, men driver nå også med hiphop og house. Jeg har vært fan av dem helt siden jeg begynte å breake selv – de både battler og lager forestillinger, og er blant de beste sånn ”all over”. Til festivalen kommer de med utdrag fra forestillingen ”Revolution”, basert på personlig historier om veien fra gettoen til frihet. Jeg så dette showet på den internasjonale streetdancefestivalen Breakin' Convention i London nå for en måned siden, og syntes det var utrolig fett. Det er masse power og litt sånn ”in your face”, og veldig annerledes enn Tentacle Tribes forestilling.
Det tredje gjestespillet er en svensk duett, ”Hold”, av koreografen og popperen Erik Linghede. Det er en veldig sart og nydelig forestilling, på grensen til intim, som danses av to gutter. Den trykker på noen knapper i forhold til kjønnsroller og kjærlighet. Gjennom årets program prøver jeg å vise bredden av streetdance, så publikum kan få oppleve både det som er nyskapende kunstnerisk, og det som er mer tradisjonelt. Hvor langt kan man strekke seg i andre retninger, men samtidig holde seg innenfor streetdance som uttrykksform?

I tillegg til de utenlandske gjestespillene viser vi tre norske koreografer under årets Urban Moves. En av disse er Sofie Løken, en hiphop danser som har gjort masse tv-shows, eventer og forestillinger, og som er veldig populær på YouTube. Hun er også med i gruppen Werkin' Girls, som nå i vår var finalister i Norske Talenter. Løken skal vise et helt nytt show, hvor hun har med seg åtte jenter på scenen.

Så har vi Floorknights crew, som feiret sitt 15-årsjubileum i år – de er den norske utgaven av Wanted Posse kan man si. De holder til på ungdomshuset X-Ray her i Oslo, og er veldig aktive i miljøet.

Urban Moves er jo Dansens Hus sitt arrangement, men jeg brenner også personlig for at festivalen skal eksistere. For det første har den blitt en viktig plattform for miljøet, spesielt i forhold til utvikling av streetdance som scenekunst. Vi i miljøet har begynt å få støtte til en del forestillinger, og nivået øker, men som koreograf, danser og arrangør vet jeg hvor viktig felles plattformer er for utvikling og inspirasjon. Alle trenger å bli pushet litt. For det andre er jo Dansens Hus dansens hus. Både Lyngholm og Nordseth har vært tydelige på det at de mener streetdance og hiphop kulturen hører inn under samtidsdansen, og at det derfor er naturlig å vise urban dans på huset. Det at Dansens Hus velger å ha en egen festival for streetdance – som skiller seg fra alt det andre de gjør – viser at det er plass til oss.

De siste to årene har vært veldig intense for meg. I fjor fikk jeg arbeidsstipend fra Statens kunstnerstipend. Denne våren har jeg hatt premiere på to forestillinger; både mitt eget prosjekt, ”Gamer”, og ”Pappas reise ut av tiden” av regissør Franzisca Aarflot, hvor jeg danset og koreograferte. Nå er det tid for research. I høst skal jeg jobbe med søknad til en ny forestilling, og i sommer har jeg en residens på R.E.D. (Residency Eina Danz) på Toten, med crewet mitt Deep Down Dopeizm.
I tillegg driver jeg både en danseskole, Subsdans, og Soul Sessions Oslo - en organisasjon som jobber for å fremme hiphop kulturen i Norge i form av rusfrie arrangementer med streetdance i fokus. Soul Sessions har egentlig en stor festival i september hvert år – Soul Sessions Extended. Vi skulle ha arrangert denne for sjette gang nå i høst, men da vi ikke har fått støtte vil vi isteden gjøre en battle i mye mindre format. Soul Sessions Extended og Urban Moves er forresten de to største streetdancefestivalene i Norge.

Jeg må nesten også nevne at jeg skal begynne å undervise på danselinjen på Fagerborg videregående skole, som forresten blir en del av den nye videregående skolen Edvard Munch. Fra og med denne høsten skal elevene ha streetdance fast på timeplanen to dager i uka. Jens Trinidad, Mathias Jin Budtz og jeg skal undervise i hiphop, breaking, house og popping. Det blir kjempespennende.


2. Hvordan skiller dette seg fra ditt tidligere arbeid?
Selv om jeg også til daglig jobber som arrangør i tillegg til å være danser og koreograf, skiller jobben som programansvarlig for Urban Moves seg ut ved det store ansvaret jeg her har. I denne jobben har jeg to hatter samtidig, jeg er både miljøet og Dansens Hus. Jeg har både et ansvar ovenfor Dansens Hus, fordi det er deres festival og samtidig har jeg et ansvar som representant for streetdancemiljøet for at vi skal få vist frem hvor bra vi er og hvilken plass vi fortjener. Det er viktig for meg at innholdet på festivalen holder et høyt kunstnerisk nivå, og at arrangementet vokser fra år til år. Jeg prøver hele tiden å tenke på hva som er det beste for begge parter.

Jeg lærer også veldig mye av de jeg jobber sammen med på Dansens Hus. Og jeg føler at jeg har en voksenjobb når jeg er der (ler).


3. Når, hvordan og hvorfor begynte du å arbeide seriøst med dansekunst?
Det har alltid vært helt klart for meg at jeg ville bli danser, helt fra jeg var liten og drev med turn, RS (Rytmisk Sportsgymnastikk) og ballett. Men det var først da jeg søkte meg inn på danselinjen (Kirkeparken videregående skole i Moss) at jeg skjønte hvor sykt viktig dansen var for meg. Det å ikke komme inn der ville vært verdens undergang for meg. Det samme følte jeg da jeg etter videregående søkte på Spin Off Forstudium. Jeg var helt knust da jeg ikke kom inn der. Men jeg var fast bestemt på at jeg skulle bli danser, og kom heldigvis inn på Bårdar isteden.  Jeg husker at jeg i søknaden min til KHIO, hvor jeg heller ikke kom inn, skrev at jeg ville bli både koreograf, danselærer og danser. Jeg ville ikke begrense det til en ting – jeg ville alt jeg.

Jeg begynte å undervise allerede mens jeg gikk på Bårdar. Etter endt utdannelse begynte jeg å jobbe som danser med en gang. Jeg kom med i Circle, som da var et av de største streetdancekompaniene i Norge, og jeg jobbet for Bårdar Entertainment.
Jeg begynte å breake da jeg var 15 år, etter å ha truffet noen breakere på Ungdommens Kulturmønstring. Jeg begynte å dra på jams, oppdaget James Brown og funkmusikk, og ble forelsket i hiphop kulturen. Jeg hadde alltid vært veldig fasinert av denne musikken, men jeg hadde ikke helt skjønt hva det ville si å være hiphoper før jeg ble en del av break-miljøet i Sarpsborg. Samtidig som jeg gikk på videregående og på Bårdar, fortsatte jeg med streetdance ved siden av. Da jeg var ferdig utdannet var det helt klart for meg at det var denne veien jeg ville gå – jeg ville søke dypere i streetdanceuttrykket. Jeg ville lære grunntrinnene i hiphop, og hva som er forskjellen på, og basen i, de ulike stilene. Selv om jeg allerede fikk jobber, ville jeg bli flinkere, og det lå i meg at jeg måtte reise ut av Norge. Jeg tok en hiphop utdannelse i Danmark, på Flow Dance Academy i København, og jeg dro et halvår til Paris for å ta klasser.

Oppholdene i København og Paris førte meg tilbake til freestyle og improvisasjonsdelen av streetdance, en del av kulturen som jeg hadde vært inne i da jeg først begynte med breaking. Selv om jeg aldri hadde noen tanker om at jeg skulle tjene penger på battling, har det likevel blitt en del av leveveien min. Jeg har for eksempel jobbet i Hooman Sharifis (norsk koreograf) forestilling ”Now the field is open”, som er basert på improvisasjon.


4. Hva håper du å utrette gjennom din virksomhet innen dansekunst? Har du noen planer, bestemte mål eller ambisjoner for fremtiden?
Jeg har hele tiden en drive etter å bli flinkere til å danse. Derfor har jeg lyst til å reise og battle mer – jo mer jeg utfordrer meg selv, jo bedre blir jeg. Læreren min i popping, Mr. Wigglez fra New York, sa til meg nå i vår; ”Du må ikke være her hjemme lengre, du må komme deg ut og battle med de store gutta.”

Jeg har også alltid ønsket å være koreograf – det er veldig mye jeg har lyst til å uttrykke og formidle. ”Gamer” var det første store prosjektet mitt. Dette prosjektet, samt arbeidsstipendet, gav meg frihet og fokus til å finne mitt eget uttrykk.
Kunstnerisk sett jobber jeg for tiden med en idé til en ny forestilling. I motsetning til ”Gamer”, der jeg jobbet med en skjerm som i et videospill, vil jeg denne gangen lage en forestilling som ikke er budet av noen konkrete tekniske elementer. Jeg vil kun fokusere på dansen, og dykke inn i bevegelsesspråket mitt. Tematisk vil jeg jobbe med avhengighet – det å være avhengig av noe eller noen opptar meg veldig mye.

Det er viktig for meg å ikke bare være koreograf, danser eller arrangør – jeg har mange forskjellige ting som brenner i meg.


5. Kan du beskrive (noen aspekter ved) din arbeidsprosess, følger du en bestemt metode?
For meg handler koreografi om å finne metoder som gjør at jeg kan få frem det jeg vil formidle. Det handler om psykologi – hva jeg sier til danserne for å få dem til å gjøre det jeg ser for meg i hodet mitt, eller noe helt nytt som jeg ikke selv kunne ha kommet frem til.

Jeg jobber ofte med base i intensjon. Med det mener jeg at jeg har en plan om hva slags historie, følelse eller stemning jeg vil formidle, før jeg går i studio. Jeg har jobbet mye med teater, og er opptatt av å være tydelig i hva jeg kommuniserer. Du kan ikke uttrykke noe hvis du ikke selv vet hva dette er. Jeg har ulike måter å jobbe med intensjon på. I forestillingen ”Gamer” tok jeg utgangspunkt i en historie jeg ville fortelle. I arbeidet snakket jeg mye med danserne om hva de ulike karakterene følte, hva slags bakgrunn de hadde og hva slags stemning det var i de ulike scenene. Ut fra dette improviserte vi, mens jeg filmet, og så plukket jeg materialet fra dette.

Samtidig, når jeg jobber med crewet mitt, eller med Hooman Sharifi, er uttrykket helt abstrakt. Da tar jeg ofte utgangspunkt i musikken. I hiphop og streetdance handler det om å hitte alle beats, det er en ”barnesykdom” jeg har fått med meg. Jeg jobber og sliter mye med hvordan jeg kan ”gå igjennom” musikken, lage spenning. Når jeg koreograferer bruker jeg derfor noen ganger en helt annen musikk enn den jeg vet at jeg skal danse til. Jeg bruker også dette som en metode hvis jeg ikke kicker på den musikken jeg skal koreografere til. 

Selv om jeg er puristisk når det gjelder undervsining av, og kunnskap om, stilarter innenfor streetdance, frir jeg meg helt fra dette når jeg koreograferer. Da lar jeg bare det som kommer få komme, uten å tenke at det er for lite popping eller for mye samtidsdans.

Noen ganger har folk kommet bort til meg etter en forestilling og sagt at de begynte å grine når de så meg danse, uten at dansen i den sammenhengen skulle formidle en historie. Energien jeg sendte ut fikk dem til å føle noe. Dette – å gi en opplevelse - er virkelig noe jeg strever etter å oppnå som danser og koreograf.


6. Føler du deg som en del av et spesifikt norsk dansefelt?
Jeg føler meg som en stor del av streetdancemiljøet og hiphop kulturen og jeg bruker ordet streetdance i og med at jeg både driver med hiphop, popping, locking og waacking. Streetdancemiljøet består både av et internasjonalt og et norsk felt. Det norske feltet er sammensatt av mange forskjellige småmiljøer, der alle kjenner alle. Det internasjonale feltet er et stort nettverk. Når jeg reiser på battles utenfor Norge treffer jeg folk jeg kjenner fra hele verden.
Jeg føler meg også som en del av norsk dansekunst generelt. Jeg sitter i styret for Danseinformasjonen – som representant for dansemiljøet som helhet – og jeg følger med, og interesserer meg for, både jazz- og samtidsdans.


7. Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for deg, og hvilke kunstnere finner du spesielt interessante i dag?
De siste to årene er det to koregrafer som har påvirket meg veldig mye i måten jeg tenker på, og som kanskje har vært viktigere for min utvikling enn folk fra streetdancemiljøet; Inger-Reidun Olsen og Hooman Sharifi. Det er ikke fordi jeg jobber likt som dem, kanskje heller tvert imot. De er både venner og kollegaer, og står meg ganske nært. Jeg har hørt dem begge snakke mye, noe som har gitt meg innsikt og inspirasjon. Regissøren Franzisca Aarflot inspirerer meg også utrolig mye gjennom måten hun er og jobber på, og gjennom det hun får meg til å gjøre og tenke.

Men jeg har selvfølgelig også blitt vanvittig inspirert av folk som Mr. Wigglez, eller den franske hiphoperen Physs – legender innen dansesjangerne jeg driver med. Kidsa, altså elevene mine, inspirerer meg også veldig, med sin frihet, musikalitet og lekenhet.


8. Har teori vært viktig i din kunstneriske utvikling, og er det noen teoretikere du lar deg inspirere av?
Det kan kanskje ikke kalles teori, men jeg er litt nerd når det kommer til hiphop historie. Jeg har brukt veldig mye tid og energi på research om hvordan de ulike stilartene, som for eksempel popping, ble til eller først ble danset. Jeg vil vite hva jeg driver med. Sånn sett er jeg nok litt puristisk – jeg synes man skal vite hva hiphop er, og hvor det kom fra, hvis man skal undervise i det. Det som kanskje provoserer meg mest er dommere i tv-konkurranser som snakker om ting de ikke vet hva er! Dette gjelder jo egentlig alle sjangre, men hvis du er utdannet jazz- eller samtidsdanser har du gjerne gått på en treårig skole. Innenfor hiphop kulturen må man ta ansvar for å skaffe seg kunnskap om feltet sitt selv.

Hiphop er en veldig åpen uttrykksform, man kan skape sin egen stil, men jeg står fast ved at man må se tilbake før man ser fremover. Jeg synes det er viktig å huske at alle stiler innenfor streetdance har en base og et vokabular. Man kan godt bygge på dette, menhiphop kan ikke være hva som helst.

Det er veldig mye informasjon å holde styr på, så hvis jeg glemmer ting selv spør jeg pionerene og lærerne mine. Jeg har sagt til flere av dem at de burde begynne å skrive bøker, så ikke kunnskapen går tapt. Når jeg nå skal undervise på videregående skole har jeg tenkt på at det burde ha foreligget noe ordentlig skriftlig materiale om dansestilene, på norsk, men det finnes jo ikke engang på engelsk. Noen må ta dette ansvaret. Når jeg blir voksen skal jeg skrive en bok.


9. Hvordan kan dansekunsten få et større publikum uten å miste sin kunstneriske integritet og eventuelt sin samfunnskritiske rolle?
Dans er jo et stort felt, så dette er et vanskelig spørsmål. Men hvis jeg skal tenke på dans som scenekunst, så synes jeg det er veldig viktig å utfordre publikum. Dans er et umiddelbart kommunikativt språk. Dette kan man bruke til å trykke på noen knapper, få publikum til å tenke en ny tanke, eller gi dem minner om noe.

På tv er dans underholdning. Og streetdance dominerer tv. Derfor tror jeg noen dansekunstnere har et litt anstrengt forhold til oss. De føler at vi alltid skal imponere, underholde, være dramatiske og uttrykke de store følelsene – og at dette gir folk flest et snevert bilde på hva dans er. Når folk først ser noe kjempekult på tv, og etterpå ser en danseforestilling der noen står og rister på hodet i ti minutter, så tenker de gjerne at denne danseren var skikkelig dårlig siden han ikke stod på hodet og snurret isteden.
Når jeg lager forestillinger sammen med crewet mitt, prøver vi å ikke fokusere på å imponere. Vi jobber heller med situasjon, minner, bevegelser, følelser. Jeg vil gjerne utfordre flere streetdansere til å skrive en prosjektsøknad, og forklare hva de vil med dansen sin og hva de har lyst til å uttrykke. Jeg vil få folk til å strekke seg lengre, og åpne øynene mer. Nettopp på dette området har jo samtidsdansen kommet så langt. Der handler det ikke bare om å løfte beinet høyt, pointe foten og turne ut.

Helt ærlig så tror jeg at både de som jobber innenfor det som kalles underholdning, og de som jobber innenfor det som heter kunst, kan være litt mer tro mot seg selv i forhold til hva det er de gjør. Skal man skrive lange søknader, og legge ut i det vide og det brede om alt vil uttrykke, hvis man egentlig bare har lyst til å lage en fet forestilling med kul dansing? Hvis du driver med underholdning, så må du jo bare tørre å innrømme at du er en kommersiell danser, og at du synes det er fett. Det må jo være plass til begge deler, både dans som underholdning og dans som sosial kommentator. Jeg synes Dansens Hus har et kjempeansvar i forhold til å vise denne bredden.


10. Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det ha vært?
Når jeg jobbet med Hooman Sharifi så jeg hvor mye streetdance har til felles med samtidsdans. Og når jeg snakker med Karen Høybakk Mikalsen, som blant annet driver Praxis og Improfestivalen, tenker jeg at det vi jobber med er veldig nært knyttet til hverandre. Jeg tror samtidsdans og streetdance kunne fått stort utbytte av å fusjonere mer. Vi har jo bare to armer og to bein. Det er begrenset hvilke bevegelser vi kan få til å gjøre. Men ved å åpne for ny inspirasjon, for hvem man kan jobbe sammen med og hvordan man tenker om det man gjør, så tror jeg man kan skape noe nytt.


URBAN MOVES arrangeres på Dansens Hus 20. - 22. juni
urbanmoves.no


Camilla Tellefsen ble intervjuet av Venke Marie Sortland, for Danseinformasjonen.
Venke Marie Sortland er skapende og utøvende dansekunster utdannet ved Skolen for Samtidsdans og basert i Oslo. I tillegg til å jobbe som utøver for både norske og utenlandske koreografer, har hun vært med å etablere og utvikle foraene Rethink Dance og Landing - en produksjonsenhet for situasjons- og målgruppespesifikk dansekunst.