Jeg intervjuet Sigrid Øvreås Svendal på Georg Sverdrups hus på Blindern i Oslo, ti over ni en tirsdagsmorgen (10. juni). Da vi møttes hadde Sigrid nettopp vært på tur, og hun var opptatt av å fortelle om en «nærmoskusopplevelse» på Dovrefjell. Hun hadde altså vært så heldig å få øye på en moskus – en diger rugg knappe 50 meter unna - en skremmende opplevelse, men dyret var langt nok vekk til at hun kunne føle seg trygg. Dette med «skremmende, men trygg» er ord som kan hjelpe til med å beskrive Sigrids situasjon her og nå: Hun skal ganske snart forsvare doktorgradsavhandlingen sin i disputas og står dermed overfor en situasjon mange finner skremmende, men siden det fortsatt er relativt lenge til, kan hun enn så lenge føle seg trygg. I motsetning til moskusen kommer disputasen stadig nærmere. Jeg stilte henne Danseinformasjonens 10 spørsmål, og av og til stilte jeg også noen tilleggsspørsmål.


Av Hilde Rustad (Foto: Alf Tore Øksdal)

sigrid1. Hva arbeider du med for tiden?
Nå forbereder jeg meg til disputas den 27. juni, da jeg skal forsvare avhandlingen som jeg har holdt på med de siste årene. Det handler om å lese tilbakemeldingen jeg har fått fra komiteen som har lest avhandlingen, og tenke ut hvilke spørsmål jeg tror jeg vil få. Komiteen fokuserer ikke på de positive tingene, og disputasen skal være en kritisk gjennomgang av avhandlingen. Om to dager får jeg tema for prøveforelesningen, som hos oss på Det humanistiske fakultet holdes dagen før disputasen. Her skal du testes i et tema som du får oppgitt to uker før, slik at du har denne tiden til å forberede forelesningen ("Amerikansk påvirkning på skandinavisk scenedans i et kjønnsperspektiv" Red. anm.). Forelesningen må godkjennes av komiteen for at jeg skal få lov til å disputere.

Oj, oj, oj, skumle saker, er du nervøs for dette? Jeg er ikke nervøs, men spent på tema. Jeg tror det skal gå bra. Jeg har holdt på med dette lenge. Tre år er normert tid for å fullføre doktorgraden, men fordi jeg har fått to barn er det snart seks år siden jeg startet som stipendiat. Tora blir seks år til høsten og Ingvild er tre.

Hva skriver du om i avhandlingen? Avhandlingen omhandler amerikansk påvirkning på scenedansen i Skandinavia fra 1950 til1980. Jeg ser på klassisk ballett, moderne dans og jazzballett. Under moderne dans behandler jeg også postmoderne dans og avant garde. Så jeg dekker et bredt spekter av danseuttrykk over 30 år. Jeg har skrevet en masteroppgave om den amerikanske påvirkningen hvor jeg kun så på Norge, og her inkluderte jeg også populærdans – som swing og rock & roll. Nå ønsket jeg å utvide horisonten til å gjelde hele Skandinavia – fordi landene har forskjellige tradisjoner – og jeg har konsentrert meg utelukkende om scenedansen. Jeg har undersøkt hvordan den amerikanske påvirkningen kan forklares. Hva var bakgrunnen, hvilke drivkrefter stod bak, og hvilken betydning fikk den amerikanske påvirkningen for dansekunstens utvikling i Norge, Sverige og Danmark – det er det jeg har undersøkt.  Det er ikke tvil om at det finnes mange likheter mellom de tre landene, men jeg mener at de allerede eksisterende tradisjonene førte til at den amerikanske påvirkningen fikk forskjellig utfall. Særlig Danmark med sin klassiske Bournonville-tradisjon skiller seg ut ved å ha en distinkt ballettstil som vernes om, og som man er veldig opptatt av å videreføre. Norge fikk for første gang en nasjonalballett i denne perioden, mens vi i Sverige finner en lang tradisjon preget av brudd og kontinuitet hvor det ikke er én bestemt stil eller koreograf som har vært viktig, men hvor ulike koreografer har kommet inn og forårsaket blomstringsperioder. Den lange svenske tradisjonen fikk betydning blant annet ved at scenedans hadde større legitimitet.

Er dette forsket på før? Nei, det er det ikke. I Danmark har Karen Vedel tatt for seg scenedansen utenfor Den Kongelige Ballet – og sett på de ulike initiativene som har vært i feltet. I Sverige står både dansehistorie og danseforskningen sterkere enn i Norge og Danmark. Her kan Lena Hammergren fremheves. Men et samlet skandinavisk fokus har jeg ikke sett noe sted. Jeg har gjort kildesøk, intervjuer og vært i arkiver i alle tre land, men jeg lener meg allikevel tyngre på litteratur fra Danmark og Sverige fordi det der finnes forskningslitteratur om dette. Jeg har også vært i USA og gjort intervjuer og sittet masse i arkiver. Under den kalde krigen, som er den tidsrammen jeg befatter meg med, sendte USA ut en rekke dansekompanier for å vinne «hearts and minds» i Europa. I kampen for å bygge allianser ble kultur et våpen, og scenisk dans hadde en plass i kulturdiplomatiet. Både klassisk og moderne dans ble sendt ut, og et eksempel er Martha Graham som kom til Skandinavia i 1962.  

Jeg argumenterer for at drivkreftene bak den amerikanske påvirkningen kan deles inn i tre hovedkategorier: statlig initiert påvirkning, markedsdrevet påvirkning og den individuelle kunstnerbaserte påvirkningen. Det er samspillet mellom de tre hoveddrivkreftene som samlet sett fører til den store påvirkningen, slik jeg ser det. Jeg hevder at de statlige turneene førte til økt interesse for den amerikanske dansen, og at man knyttet kontakter og nettverk slik at disse kompaniene senere returnerte. Den individuelle kunstnerbaserte påvirkningen handler om at amerikanske og skandinaviske kunstnere reiser og møtes. Her er det en kunstnerisk drivkraft som var motivasjonen. Jeg mener den amerikanske påvirkningen la fundamentet for det frie feltet som vokste frem på 1970-tallet

Så har du den markedsdrevne påvirkningen som var spesielt viktig for musikalene og jazzdansen. Jeg mener at det skjedde en endring i mottakelsen av jazzdansen. I USA var formen mer mangfoldig og hadde krysspunkter med moderne dans. I Skandinavia ble jazzballetten, som ble navnet her, endret til å bli en fritidsbeskjeftigelse for amatører og forbundet mer med underholdning enn kunst. Jazzballett kom tidlig inn i utdannelsen. Jorunn Kirkenær har selv sagt at jazzballetten var grunnen til at hun startet Ballettinstituttet da det var etterspørsel etter jazzballettpedagoger. Jazzballetten kom til Norge og Sverige i 1960, og i 1962-63 til Danmark. At jazzballetten på 1970-tallet ble fritidsbeskjeftigelse henger også sammen med tidens kulturpolitikk som oppfordret til egenaktivitet i kulturuttrykkene. Man ønsket å engasjere barn og ungdom til å delta og ikke bare være tilskuere - og da passet jazzballetten godt.


2. Hvordan skiller det å arbeide med en doktorgrad seg fra ditt tidligere arbeid?
Det skiller seg ikke så mye fra det jeg har gjort tidligere. Jeg har jo jobbet akademisk og mye på kontor. Jeg er utdannet danser og pedagog fra Den Norske Balletthøyskole (nå Norges Dansehøyskole), jeg har jobbet på Danseinformasjonen, og jeg har jobbet som dansekritiker. Det er i utgangspunktet ikke noe problem å være både praktiker og teoretiker, men etter at jeg fikk barn har det vært vanskelig å ha tid til begge deler. Doktorgradsarbeidet er full jobb, og egentlig mer enn det. Jeg har levert på normert tid og det betyr at jeg har måttet jobbe mye hele veien, og da er det vanskelig å undervise på kveldene eller gjøre andre prosjekter. Men jeg oppfatter meg selv fortsatt som dansepedagog. Jeg har i liten grad vært utøvende danser, selv om jeg har hatt sommerjobber og mindre engasjement.


3. Kan du beskrive din arbeidsprosess, følger du en bestemt metode?
Når det handler om akademisk arbeid er det jo gjerne spørsmål det dreier seg om, og som nevnt ønsket jeg å finne ut hva som lå bak den amerikanske påvirkningen, så forskningsarbeidet startet med at jeg ønsket å finne ut av noe jeg lurte på. Jeg synes dansehistorie er veldig spennende og at flere burde vite mer om hvordan feltet og kunstformen har utviklet seg.

Jeg tenker at det er veldig viktig for Norge og norsk dans at vi får en dansehistoriker som faktisk har en akademisk utdannelse, som er historiker– har du lyst til å si noe om det? I Sverige hvor det er skrevet mye mer får man en dynamikk hvor ting kan reskrives og diskuteres, og historien er dermed ikke låst. I norsk dansehistorie er kanskje et av problemene at det er skrevet for lite og at de få fremstillingene vi har, på en måte blir fasiten. Det er problematisk at vi ikke har en dynamisk historieskriving hvor man kan reskrive og diskutere hvordan det var. Det er denne dynamikken ved at det er flere som skriver og diskuterer, og at det skrives nye ting over samme tema, som mangler i det norske feltet.

Innenfor dansefeltet har det kanskje også vært en tendens til at dansekunstnere har skrevet om seg selv? Det er flere som har skrevet om seg selv, og nettopp fordi mangfoldet er så lite er det viktig at også dansere skriver, men det er klart at du får jo ikke den samme avstanden og etterretteligheten som du får hos forskere. Jeg ønsker all skriving velkommen, men for forskere er selvbiografier en spesiell type kilde.


4. Når, hvordan og hvorfor begynte du å arbeide seriøst med dansekunst?
Jazzballetten var min inngang. Jeg kommer fra Arendal og begynte å danse på Arendal Ballett Center da jeg var 12-13 år. Jeg skjønte ganske fort at de som hadde gått der hele livet var veldig mye flinkere, og ble derfor raskt ganske seriøs. Jeg tok klassisk, moderne, step, jazz og alt om hverandre, gjerne flere kurs hver dag. Mot slutten av videregående, fikk jeg prøve meg som pedagog og det syntes jeg var kjempegøy. Etter videregående gikk jeg på danselinje på Follo folkehøyskole for å teste ut litt, – var dette noe jeg ville fortsette med? Samtidig så følte jeg meg ikke trygg på at jeg kunne bli danser. Jeg landet på universitetsstudier, men jeg klarte ikke helt å fri meg fra dansen, så når det var mulig å søke på Den Norske Balletthøyskole (opptak hvert tredje år) så tenkte jeg at jeg måtte gjøre det – hvis ikke kunne jeg komme til å angre.

Du har en tosidighet – fram og tilbake mellom det akademiske og dansekunsten? Ja, det er ikke noe jeg har valgt, det ble sånn. Jeg ble tidlig seriøs med dansen, samtidig som jeg var usikker på om det var riktig retning. Jeg gikk på Spin Off mens jeg studerte på Universitetet, og jeg savnet det akademiske når jeg gikk på Den Norske. Derfor var det helt naturlig for meg at når jeg var ferdig der og begynte å undervise, så ville jeg også studere videre. Jeg er veldig fornøyd med å være der jeg er nå, jeg er fortsatt i dansefeltet, samtidig som jeg også har denne akademikersiden.

Du er kanskje den første på humanistisk fakultet/historisk institutt som skal disputere på dans? Ja, jeg kjenner ikke til noen doktorgrad på dans på universitetet i det hele tatt. Det er jo flere som har skrevet hovedfagsoppgaver og masteroppgaver innenfor dansefag på teatervitenskap, eller på folkedans og identitet, eller på dans i skolen. Det kommer også mange masteroppgaver fra dansevitenskap i Trondhjem, men heller ikke der er det mange avhandlinger. Det er to (Anne M. Fiskvik og Turid Nøkleberg Schjønsby), og det er ingen i dansehistorie.


5. Hva håper du å utrette gjennom din virksomhet innen dansekunst? Har du noen planer, bestemte mål eller ambisjoner for framtiden?
Doktorgradsprosjektet er drevet av min egen nysgjerrighet og mitt eget ønske om å finne ut av ting, men jeg har jo et håp om at dette kan bidra til å øke den historiske bevisstheten, eller i hvert fall å få flere til å se det nyttige i å kunne mer dansehistorie.  Det er et slags håp med en doktorgrad at noen vil være interessert i å lese, og at det er bra at det gjøres noe på dansehistorie; vi trenger dette.

Tror du avhandlingen kan brukes som pensum i utdannelser som har med dans å gjøre? Deler av den kan kanskje være aktuelle, men det er kanskje mer aktuelt å bruke elementer av den da en avhandling er en akademisk form som kanskje ikke så lett lar seg bruke til pensumlitteratur.

Så det er kanskje en ambisjon for fremtiden å skrive dansehistorie som kan brukes også som pensum? Ja, det kunne vært spennende å jobbe med utvikling av høyskolelitteratur på norsk innenfor dansehistorie. Det mangler vi i Norge. Jeg har inntrykk av at skolene lener seg på bøkene som er skrevet som pensum for videregående skole, og noen bruker kanskje Valdemar Hansteens bok fra 1989.


6. Føler du deg som en del av et spesifikt norsk dansefelt?
Ja, og nei. Som akademiker og kritiker er jeg en aktiv tilskuer til feltet. Jeg er ikke en deltager i kunstpraksisen. Men samtidig er jeg såpass mye med, jeg ser ting, jeg har jobbet på Danseinformasjonen, og dette gjør at jeg er situert i feltet, og jeg kjenner jo mange som jobber med dans. Jeg er også deltager gjennom å være med i diskusjoner og debatter, møter og seminarer, og å bidra i de settingene som finnes. Det er en dualitet, – jeg er ikke utøver, men jeg er allikevel deltagende i feltet. Jeg svarer med andre ord både ja og nei.


7. Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for deg, og hvilke kunstnere finner du spesielt interessante i dag?
Det var forestillinger som var viktige da jeg var ung, og da snakker vi Nye Carte Blanche og Oslo Danse Ensemble. Jeg husker også godt at Ketil Gudim spilte i et teaterstykke, kanskje med Riksteateret, og da de spilte i Arendal så huka vår ballettlærer ham inn som gjestelærer på ballettskolen. Han hadde hytte i Risør og endte med å komme tilbake og holde sommerkurs flere år på rad. Dette var inspirerende fordi han synliggjorde dette med å være danser, og kanskje også mannlig danser, og samtidig kunne undervise. Når man bor på et lite sted så er jo pedagogen først og fremst pedagog og ikke utøvende dansekunstner, slik det kan forholde seg i storbyene. Det er viktig at unge mennesker kan få se profesjonell dans, og derfor er jeg ivrig tilhenger av å sende dans ut på turne, – ikke alle vil like det, men noen vil, – og det er det som gjelder. Ellers var det veldig fint å se Pat Catterson som danset Trio A på Coda-festivalen i 2011. Hun har fremført denne koreografien i utallige settinger over veldig lang tid – koreografien av Yvonne Rainer er fra 1966 – så da er det også et historisk aspekt.

Det er også interessant at Trio A ble vist i soloversjon ikke veldig lenge før, på åpningen av Kunsthall Oslo, og at det altså ikke var et dansekunstnermiljø som først inviterte Rainers sagnomsuste koreografi til Oslo? Ja, i avhandlingen viser jeg at det ikke alltid var dansefeltet som inviterte postmoderne dans. Det var gjerne heller tverrkunstneriske steder som museum og kunsthaller som tok initiativ. Så dette stemmer overens med bildet av at det ikke nødvendigvis er dansefeltet som initierer postmoderne dansevenementer.

Det er veldig interessant hvordan du som dansehistoriker får fram hvordan dansen ikke er uavhengig av det som skjer i resten av verden - mye nedskrevet dansehistorie dreier seg om dansehistorien i seg selv og mangler sammenhenger til samfunnet for øvrig. Ja, og det er jo nettopp en av konklusjonene i avhandlingen, at samfunnet – og da går jeg så langt som til realpolitikken - har veldig stor betydning for hvordan scenedansen har utviklet seg, og fortsatt utvikler seg. Og da snakker jeg både om rent nasjonale kulturpolitiske strategier, men også om stormaktspolitikk, internasjonalisering og handelsavtaler, temaer som vanligvis forbindes lite med kulturpolitikk og dans. Dette er viktig, og kanskje har jeg fått dette fra historiefaget gjennom en bevisstgjøring og en påminnelse om at jeg ikke bare skriver dansehistorie. Dansehistorien må plasseres i kontekst, og da er samfunnet rundt viktig.


8. Har teori vært viktig i din kunstneriske utvikling, og er det noen teoretikere du lar deg inspirere av?
Som historiker er man ofte mer opptatt av empiri enn teori. Empiri er kildegrunnlaget. Men teori er viktig i prosessen, for å kunne stille nye spørsmål når jeg sitter med kildematerialet. For eksempel bruker jeg Pierre Bourdieu og hans teori om symbolsk makt og ulike former for kapital, og det har vært viktig for å avdekke skjulte elementer. Teorien er likevel ikke fremtredende i avhandlinga mi. Teori er også viktig for mange dansekunstnere, men dessverre er det mange som er for opphengt i teori. Ofte opplever jeg at teorien er mer synlig i programmet enn i forestillingen. Teori er jo ofte en del av prosessen fram mot forestilling, og det er der jeg tenker at koreografer og dansere kunne vært flinkere til å tenke teori som en del av en prosess, men at det deretter kan legges til side. Teori for teoriens skyld har jeg veldig lite til overs for. Og det gjelder både innenfor akademia og ulike kunstuttrykk. Innen dansekunst handler det også om at vi har et etterslep å ta igjen. Jeg tror at teoretiske og akademiske diskusjoner rundt dans er viktig, men ikke for teoriens skyld. Ikke for at vi skal utvikle teori om dette, men for at vi ønsker å forstå mer og sette det i en større sammenheng. Teorien må ha en funksjon og det har den når den positivt bidrar til å belyse noe, eller bidrar til at man ser ting annerledes og åpner blikket. Hvis man blir for teorifokusert, så kan man lett bli litt intern. Jeg tror det kan ha utviklet seg en trend om at man må ha teoretiske perspektiv i søknadssammenheng, men det er viktig å huske at kunsten skal kommunisere også med dem som ikke har den samme implisitte teoretiske forståelsen.


9. Hvordan kan dansekunsten få et større publikum uten å miste sin kunstneriske integritet og eventuelt sin samfunnskritiske rolle?
Jeg er ikke en dansemisjonær som vil at dansen skal ut til alle, men jeg tror at det er mange som ikke har sett dans som kan få noe ut av det. Jeg tror det er flere som tenker at det å gå og se dans på Dansens Hus er uaktuelt, men jeg tror at de kunne fått positive opplevelser hvis de hadde gitt det en sjanse. Men du må vite om stedene og deres program. Ikke alt passer alle, det er jo et stort mangfold. Dansekunstnere fortjener et interessert, større publikum, samtidig som det handler om å komme ut, uten å bli kommersiell. Jeg synes dessuten dette med å se forestillingen med en ekspert, som Dansens Hus har hatt en serie på, er kjempepositivt. Det bryter ned barrierer, og gjør dans mer forståelig ved å snakke om det uten å gjøre det alt for vanskelig. Det handler jo om å få noen knagger og noe å henge det på – hvordan henger dette sammen/hvilken retning er vi i/ når oppstod dette her/hva kan det ses på/hvilke diskusjoner/hvilke spørsmål snakker vi om/ hvordan er kroppsforståelsen i denne retningen, eller hvordan og hva er en teknikk. Det er mange ting som vi som er på innsiden av dansefeltet tar veldig kjapt.

Danseskolene rundt omkring i landet har også et ansvar, slik at de som danser på kveldsskoler blir oppfordret til å se danseforestillinger. Dansehøyskolene har også en viktig rolle i det å lære studentene å se dans, og kunne skrive og tenke om dans. Og da tenker jeg ikke kun utfra egen praksis, men også det å kunne vurdere andres arbeider. Med danseteori på høyskolene øker man bevisstheten rundt dans, og kanskje kan det bidra til mer skriving. Politisk kan det også gjøres ting, slik at flere forestillinger kan bli sendt på turneer. Det har vært snakket om en turneslynge. Pressen er jo så å si ikke-eksisterende, og bedre dekning og anmeldelser fører også til større oppmerksomhet. Det gjøres forsøk på å trekke inn pressen mer, og Danseinformasjonen har gjort viktige ting for å øke kunnskapsnivået om dans hos media.


10. Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det ha vært?
Som historiker vil jeg si at jeg ønsker større historisk bevissthet og kunnskap om dans. Jeg opplever en interesse, men samtidig er det altfor mange i feltet som vet lite om hvordan scenedansen i Norge har utviklet seg de siste hundre årene. Samtidig må jeg også si at jeg unner flere de store opplevelsene jeg har hatt med å se dans. Scenedans er en marginal kunstform som ikke vil ha bred appell i det store lag av folket, og det mener jeg heller ikke at den skal ha. Men jeg tror det finnes flere som vil finne dans interessant om de gir det en sjanse. For meg akkurat nå er jo det viktigste denne historiske bevisstheten da!


Sigrid Øvreås Svendal ble intervjuet av Hilde Rustad som er ansatt som førsteamanuensis på Norges Dansehøyskole, har doktorgrad i dans fra Norges idrettshøgskole, og er utdannet danser og koreograf fra School for New Dance Development/Kunsthøyskolen i Amsterdam.


Fakta:

Sigrid Øvreås Svendal disputerer ved Institutt for arkeologi, konservering og historie med avhandling COME DANCE WITH US: Amerikansk påvirkning på scenedansen i Skandinavia 1950-1980. Les mer
• Prøveforelesning: Amerikansk påvirkning på skandinavisk scenedans i et kjønnsperspektiv
Auditorium 2, Georg Sverdrups hus, Blindern
26. juni kl 1715.
• Disputas:
Gamle festsal, Domus Academica, sentrum
27. juni kl 1015.