”Står litt på huet!”, står det i e-post fra Magnus – få dager unna ur-premiere på "jeg satt på en stein og så utover «havet» Likevel fant han tid til å svare med nærvær mellom linjene på Danseinformasjonens 10 spørsmål.


Av Margrete Kvalbein

magnusmyhr1. Hva arbeider du med for tiden?
Jeg arbeider med min første solo-forestilling, som også er min første selvstendige produksjon. Den har premiere 25. september ved Teaterhuset Avant Garden i Trondheim, og skal så spille på Black Box Teater i Oslo, Oktoberdans i Bergen og RAS i Sandnes - alt i løpet av oktober måned. Med meg har jeg et fantastisk team, REBEKKA/HUY (Rebekka Nystabakk og Huy Le Vo red. anm.), Chrisander Brun, Bendik Giske, Lisa Hjalmarson, Rakel Nystabakk og Hooman Sharifi. Reklamerte litt der jeg, smiler solokoreografi-debutanten mellom linjene.

Kan du gi et par stikkord om hva som er viktig i forestillingen din? Tittelen gjør meg nysgjerrig, dessuten røper presentasjonen at ”oppgjørets time” er kommet…?
Forestillingen kretser omkring det jeg har jobbet mye med som utøver for andre; utenforskap og forventninger til kjønn. Her prøver jeg å dykke ned i mine egne erfaringer, barndom og drømmer. Tittelen er tatt fra noe jeg ofte gjorde som barn i barnehagen, sitte på en stein oppe i skogen og se ned på skolegården, men ofte var jo verdenen inne i mitt hode heldigvis helt annerledes enn den som faktisk var foran meg. Jeg var en dagdrømmer, kan du si. Jeg har og beskrevet forestillingen som et oppgjør ja, men kanskje er det mest en feiring? Vi er i en heftig innspurt nå, så mye kan enda skje. Den som er nysgjerrig får se!


2. Hvordan skiller denne jobben seg fra ditt tidligere arbeid?
Det skiller seg fra mitt tidligere arbeid ved rett og slett å være min egen idé, mitt initiativ og mitt arbeid for å få produksjonen opp og stå. Før har jeg jobbet som utøver for andre, som oftest medskapende, men nå har jeg også selv kommet med tematikk og idéer. Det var liksom meningen at jeg nå skulle gjøre det jeg aldri fikk gjøre med noen andre, og det har jeg nå funnet ut at var vanskeligere enn jeg trodde.

Jeg føler jeg er inne i en enorm læringsprosess, og det melder seg følgende gigantiske spørsmål: Hva er det egentlig du vil, og hvorfor? Det jeg i alle fall vet at jeg vil, er å kommentere hvordan vi "caster" hverandre i forhold til kjønn, både i teatret - som jo skal være først ute med å bryte konvensjoner - og i virkeligheten.


3. Kan du beskrive din arbeidsprosess, følger du en bestemt metode?
Jeg jobber som oftest intuitivt, og forskjellig fra prosjekt til prosjekt. Jeg karakteriserer meg selv som åpen og jeg verdsetter å jobbe med mennesker som tør å feile. Jeg har jo jobbet med ganske mange forskjellige uttrykk etterhvert, og kan ikke si at jeg er så hekta på en spesifikk metode, men jeg prøver å bli mer metodebevisst. Ofte finner jeg ut at jeg har brukt en metode i en hel prosess, uten å være klar over det. Jeg er dessverre ofte veldig sikker på hva jeg IKKE liker, men finner også ganske ofte ut at det finnes noe fint i det jeg ikke likte. For å si det kort: jeg møter meg selv i døra ganske ofte. "Hei, hei", sier jeg da.


4. Når, hvordan og hvorfor begynte du å arbeide seriøst med dansekunst?
Jeg kan si at jeg begynte for alvor som 15 åring. Plutselig fant jeg ut at det var danser jeg skulle bli. Som lyn fra klar himmel! Så en reprise av "Lokk" av Kjersti Alveberg på NRK med en forførerisk Ingrid Lorentzen i flat grand-jeté. Siden maste jeg meg inn på danselinjen ved Trondheim Katedralskole (Magnus kom ikke inn på audition), og siden kom jeg inn på KHiO, linjen for moderne og samtidsdans. Det har alltid vært seriøst med kunsten for meg. Jeg føler et veldig ansvar for å ta ideéne til menneskene jeg jobber med på alvor. Det er et utrolig stort privilegium å få gå inn i andres tanker og visjoner. Det jeg oppdager nå, er at det er vanskelig å ta mine egne ønsker og tanker alvorlig. En liten destruktiv side ved meg det der, altså. Men jeg jobber med saken…

magnus3

5. Hva håper du å utrette gjennom din virksomhet innen dansekunst? Har du noen planer, bestemte mål eller ambisjoner for framtiden?

Jeg tenker det er noe fint med det å dele en ”live”-opplevelse. Sette av tid til å gå inn i noen andres rom. Jeg vil jo at folk skal se scenekunst som får dem til å tenke - til å se ting på andre måter. Jeg vil at dansen, teateret og populærkulturen, film og tv skal vise andre bilder av mennesker enn de stereotype. Jeg vil invitere folk inn. Det er en stor ambisjon i grunnen. Tenk om man får til det! Men la meg bare presisere noe: For meg er dansekunst en ingrediens i gryta som heter scenekunst. Jeg er ikke opptatt av å lage dans spesifikt, jeg er opptatt av å finne ut hva som formidler eller står til tematikken best mulig. Og det er jo forskjellig fra prosjekt til prosjekt. Mine ambisjoner på nåværende tidspunkt er å fortsette å tilegne meg mest mulig erfaring og kunnskap, slik at jeg kan utvikle meg som utøver og skapende kunstner. Også har jeg selvfølgelig lyst til, og som mål, å få fortsette å arbeide slik jeg arbeider i dag. Det er et stort privilegium.


6. Føler du deg som en del av et spesifikt norsk dansefelt?
Nei. Av og til føles det som om vi er små grupperinger, men vi er jo egentlig alle bare er en stor haug med drømmere - vi, som andre kunstnere. Heldigvis er kunstnere ofte handlekraftige drømmere, da. Dessuten vil jeg ikke plassere meg i noen boks. Det er jo nettopp det å bryte med de etablerte båsene jeg brenner for! Jeg vil kunne gå inn i forskjellige uttrykk, uten å sensurere meg selv.

Likevel er omstendighetene man lager kunst under i det prosjektbaserte feltet noe som binder oss sammen. Nå snakker jeg om støtteordninger og søknader og så videre. Men kunstnerisk vil jeg at vi skal være mer åpne for hverandres uttrykk, og tørre å diskutere og stå for det vi gjør. Alle kan gå på trynet. Det burde være mer rom for det. Og for at man kan ta imot kritikk. Jeg kan ofte bli veldig såret av en dårlig anmeldelse eller kritikk fra kollegaer, men dette øver jeg meg og på; å ikke ta alt personlig, men bruke det for å bli litt mer klok. Jeg har så lyst til å bli klok!


7. Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for deg? Er det noen som er spesielt viktige for deg i dag?
Jeg har blitt veldig inspirert av TOYBOYS og Hooman Sharifi sine forestillinger. De er totale motsetninger, men alltid insisterende. Vim Vandekeybus' tidlige arbeid er nydelige. Pina Bausch selvfølgelig. Og Sasha Waltz sin "Körper". Jeg har veldig sterke minner til "but that night, I found her very alluring" av Ina Christel Johannessen for mange år siden. Jeg gikk da fortsatt på skolen (KHiO) og ville gjerne danse sånn som Line Tørmoen. Jeg blir veldig inspirert av teater. Marthaler er fantastisk, TGStan. Rimini Protokoll sin "Folkefiende" på Ibsenfestivalen for to år siden var nydelig. Forestillingen "Mimosa" av Bengolea/Chainaud/Freitas/Harell gjorde inntrykk forrige sesong på Black Box Teater. Ellers må jeg si at jeg setter veldig pris på å snakke med kolleger i feltet. Jeg har vært så heldig å jobbe mye med erfarne folk, og nettopp det har betydd svært mye for meg.


8. Har teori vært viktig i din kunstneriske utvikling, og er det noen teoretikere du lar deg inspirere av?
Dessverre ikke, må jeg si. På KHiO var det ikke mye teori, og jeg følte at jeg ikke visste noen ting om noe da jeg skulle ut for å arbeide i feltet. Nå har jeg en veldig trang til å fordype meg. Men akkurat nå vet jeg ikke helt i hva. Jeg er på leiting.

Kan nevne at Jonas Gardell sine bøker, "En komikers oppvekst", "Jenny" og "En ufo gjør entre" er bøker som har lært meg mye om meg selv. Teller det som teori mon tro?
Nå høres jeg vel veldig naiv ut, men også her må jeg trekke frem det å snakke med kolleger og dramaturger, scenografer, lysdesignere, koreografer og regissører. Det er viktig for meg å få diskutere mens jeg arbeider, og det er det jeg føler tar meg videre i min kunstneriske og personlige utvikling.


9. Hvordan kan dansekunsten få et større publikum uten å miste sin kunstneriske integritet og eventuelt sin samfunnskritiske rolle?
Vi trenger jo bare flere folk, eller hva? Det bor så få mennesker i Norge, og ALLE kan jo ikke være superhekta på dansekunst? Nei, vi må bare jobbe på og jobbe med det vi synes er viktig, også må husene som programmerer oss bare fortsette med å skape møtepunkter og å være tilgjengelige. Men vi må mest av alt prøve å være tro mot oss selv og jobbe med det vi synes er viktig, ellers tror jeg ingen vil gidde og komme å se.


10. Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det ha vært?
Da ville jeg ønsket at Riksteatret kunne sende ut flere forestillinger i året - i større og mindre turnéruter, kuratert av de programmerende scenene: Black Box Teater, BIT Teatergarasjen, Avant Garden og Dansens Hus. Det vises så mye fint og viktig på disse scenene som det er et ansvar å få ut i landet. Også i forhold til at det ofte brukes midler fra Norsk Kulturråd til å lage disse forestillingene. De fortjener et lengre liv, også utenfor de større byene. Riksteatret har erfaring og apparat til å gjøre dette, og det hadde vært fantastisk hvis denne institusjonen kunne ha som ansvar for å ta flere, gjerne 5-10 forestillinger i året, fra det prosjektbaserte feltet ut på veien.
Mitt ønske for dansekunsten, og scenekunsten generelt, er altså at den skal være tilgjengelig for langt flere enn den er i dag.

Hva med din egen soloforestilling, hvis jeg tør å spørre midt i hektiske innspurtsdager, hvor langt liv ser du for deg at den skal ha, og hva kommer så?
Jeg har jo vært så heldig at forestillingen min allerede har solgt endel visninger, med visninger både i Trondheim, Bergen, Oslo og Stavanger. Men jeg håper jo selvsagt at den skal fortsette å leve, og jeg jobber for å få spilt den mer ved festivaler og andre steder rundt om i Norge. Nye produksjoner blir det forhåpentligvis også, men jeg føler jeg må
oppsummere alt jeg lærer etter denne prosessen før jeg sender inn nye søknader. Det viktigste for meg akkurat nå, er å være personlig i mitt uttrykk, og å prøve å invitere inn.


Magnus Myhr (f. 1985)
JEG SATT PÅ EN STEIN OG SÅ UTOVER «HAVET»
Teaterhuset Avant Garden, Trondheim, 25. - 28. september
Black Box Teater, Oslo, 9. - 12. oktober
Oktoberdans, Bergen, 24. oktober
Ras, Sandnes, 29. oktober
magnusmyhr.no


Magnus Myhr ble intervjuet av Margrete Kvalbein, dansekunstner og "cand.litt-av-hvert", dansekonsulent i Østfold og skribent. Kvalbein er tidligere kritiker og har vært prosjektleder for Danseinformasjonens Hstorieprosjekt.

Foto (portrett): Tale Hendnes
Foto (fra forestilling): Chrisander Brun


magnus2