Halvparten av Toyboys er på spranget med ny forestilling. Ulf Nilseng greier seg bra uten sin faste makker, og holder nervene i sjakk ved hjelp av treningsdisiplin og ”familien” sin: Kunstnerkollegene. Margrete Kvalbein møtte Ulf Nilseng, i lunsjpausen, tre dager før premieren på Dansens Hus.

 

ulf11. Hva arbeider du med for tiden?
En forestilling som heter ”Forestilling om fall”. Premiere på Dansens Hus torsdag 12. februar. Og så - tirsdag drar hele crewet til Mexico og skal på turné der. Jeg skal også ha seminar om queer scenekunst og gi klasser på universitetene i Morelia og i Mexico City.
Oj! Du virker nokså rolig i forhold til at du er midt i en innspurt?

Rolig? Nei! Det bare virker sånn fordi jeg nettopp har trent. Nå er det mye detalj-arbeid. Og så tar jeg inn folk som ser gjennomganger – andre kunstnere, altså – som skal mene ting. Det er smertefullt og bra.
Det er Toyboys uten Terje (Tjøme Mossige), denne gangen?
Ja, han er i permisjon. Det er ikke noe uvennskap, men tett kunstnerisk partnerskap er jo som et ekteskap, og jeg innrømmer at det er fryktelig deilig å være aleine i dette prosjektet.


2. Hvordan skiller dette prosjektet seg fra ditt tidligere arbeid?
Det er ved at jeg faktisk står med ansvaret helt aleine og det er på godt og vondt. Jeg kan bare bestemme ting. Jeg slipper å finne ut hvordan jeg kan manipulere Terje sånn at det blir sånn som jeg vil bli (Ulf ler, og forsikrer meg om at Terje tåler at jeg skriver dette).

Det er for så vidt ikke nytt at jeg ganske tidlig henter inn grupper av danse-elever som ser på lengre improvisasjoner. Men denne gangen har jeg vært tidligere ute med lange strekk som jeg kunne vise til andre kunstnere, så jeg har hatt flere inne enn før. Dessuten jobber jeg med nye folk – på scenen skuespiller Ulla Broch og musiker Sjur Miljeteig. Hele crewet er nytt, det er bare lysdesigneren jeg har jobba med før. Det som skiller seg veldig fra arbeidet med Terje, er at nå kommer Ulla og Sjur på prøve kl 11 og forventer at det skal skje noe. Terje og jeg kunne starte med en kaffe og snakke oss inn i arbeidet. Det er hardere nå, men gir mye mer framdrift. Om det viser seg i forestillingen, derimot, er mer enn jeg kan si noe om akkurat nå.


3. Når, hvordan og hvorfor begynte du å arbeide seriøst med dansekunst?
Godt spørsmål… Jeg er født og oppvokst Lillehammer, og jeg tror jeg kom til kort i følelsesregisteret mitt, på en måte. Jeg husker at jeg dansa mye på soverommet. Jeg skulle ikke være prima ballerina, eller noe, jeg bare ”køla av gårde”. Det var jo improvisasjon uten at jeg var klar over at det heter det, naturligvis.
Så du noe dans som satte deg i gang?

Første forestillingen jeg så var med Høvik ballett. Jeg tror vi var 9 mennesker i Maihaugsalen på Lillehammer. Det syntes jeg var kjempespennende. Da var jeg ikke gammel, altså. At jeg allerede så tidlig så et såpass abstrakt samtidsuttrykk fra den tiden, er jo litt spesielt. Jeg skjønte nok ikke mye av det, men jeg likte det. Den andre forestillingen jeg så var også på Maihaugen. En prima ballerina på turné med Riksteateret. Jeg tror det var Leonie (Leahy) i et utdrag fra Svanesjøen. Dette må jo ha vært før jeg flytta til Oslo.

Jeg flytta for å danse i 1982. Da tok vi privat-klasser med Alejandro Meza sammen alle gutta: Terje, Odd Johan (Fritzøe)… Samtidig begynte jeg på Forsøksgym. Det er de tre mest fantastiske årene jeg har hatt. Halve gjengen var  pønkere, og jeg fikk masse venner i Rød ungdom. Jeg ble nok mer politisk våken, noe som tok meg litt bort fra dansen for en stund.
Var det noe som falt på plass for deg i Oslo?
Egentlig skjedde det nok tidligere. Jeg dansa før Oslo også - jazzgymnastikk i Lillehammer turnforening. Vi var en gruppe som opptrådte på 17. mai, husker jeg, i parken.
Homo på Lillehammer… Ble du mobba?  
Åjaja…! Jeg visste ikke hvordan jeg kunne ta ut reaksjonen på det, heller. Jeg var liksom alltid homse, jeg. Har aldri kunnet late som jeg ikke var det. Jeg ville gå i leggingser, og jeg sydde klær sjøl, gikk med poncho, sånne ting. Så jeg ble jo veldig aleine.


4. Hva håper du å utrette gjennom din virksomhet innen dansekunst? Har du en plan, noen bestemte mål eller ambisjoner for framtiden?
Jeg har jo en kunstnerisk plan. Etter forestillingen som kommer nå, har jeg fått penger til én til. Den har tittelen ”Belonging” og handler om språk og maktstrukturer. Jeg vil se på homsemiljøet i sammenheng med et døvemiljø på Cuba. Jeg måtte i sin tid dra vekk for å finne min ”familie”. Det samme gjør de døve, og andre minoriteter. Vi trekkes mot storbykulturer for å kunne finne en tilhørighet.
Queer handler jo om minoriteter, ikke bare om seksualitet. Det handler om folk som føler seg annerledes. Dessuten har jeg vært masse på Cuba og blitt kjent med et miljø av døve der. På Cuba vil alle vekk…
…mens vi her gjerne vil dit?
På ferie, ja!

Har du noen skikkelig store hårete mål, da?
Å forandre folks holdninger, liksom, er det det du mener? Ulf trekker på det. -Jeg er faktisk 52 år og jeg har behov for å tenke annerledes om kunsten min nå. Jeg håper å kunne lage en trilogi om queer og religion i samarbeid med visuelle kunstnere/videokunstnere. Jeg skal ikke lage det nødvendigvis for å være kritisk, heller. Kanskje blir dette til mindre verk, noe som kan vises på gallerier, for eksempel. Men jeg vil fortsette med forestillinger også.


ulf2

5. Kan du beskrive din arbeidsprosess, følger du en bestemt metode?
Jeg har fått bryne meg skikkelig på Ulla og Sjur. Eller de på meg. Som skuespiller var det ikke lett for Ulla å gå inn og improvisere lange strekk for et elevpublikum. Det har utfordra meg på å bli klarere på hvordan jeg faktisk jobber. Jeg har måttet spørre meg hvordan jeg kan gå inn med en form for teknikk. Jeg er i alle fall vant til å bruke lang tid. Jeg vil aldri forsere den delen av prosessen.
Men idéen er der først?
Idéen er der. Men det er som Lisbeth Bodd i Verdensteateret sa det: "Hvis man ikke går langt fra prosjektbeskrivelsen, blir det en dårlig forestilling". Uten at det betyr at prosjektbeskrivelsen er uvesentlig. Jeg er litt spent nå på om Un-Magritt (Nordseth, kunstnerisk leder på Dansens Hus) kjenner igjen forestillingen vi snakket om for en stund siden, nå når den faktisk blir ferdig. Den skulle handle om hersketeknikker og maktstrukturer, og jeg ville jo ikke ”vise" hva hersketeknikker er. Så da jeg gikk inn i tematikken, tenkte jeg at hersketeknikker for meg er som et stort fall. Derfra begynte jeg å lese mye om dette. Her er det nok å hente. Vi faller jo nærmest inn i livet når vi blir født, faller for hvert steg når vi går osv.
Prater dere mye i prøvesituasjonen?
Ja. Faktisk hender det at de andre må minne meg om at vi skal prøve ting ut også.
Er du disiplinert?
Veldig! Det tror jeg at man må være.


6. Hvordan vil du beskrive det norske dansekunstfeltet i dag?
Ågurimalla. Hva mener du med det?
Vi kan jo begynne med: Finnes det et norsk dansefelt?
Ja, det gjør jo det. Jeg har alltid følt at jeg tilhører et dansemiljø. Homomiljøet er ikke alltid familien min, men dansemiljøet - kunstnere - er det.
Det er jo sterkt sagt. Er det da sånn at dansemiljøet er som alle andre familier, at du kan elske dem og hate dem, men du hører sammen med dem uansett?
Ja, det tror jeg er ganske riktig. Du kan være irritert, forbanna, og uenig, men likevel…
Hvis du skal beskrive denne familien din..?
Hm. Dette er jo litt skummelt å si, og jeg har selv vært en del av det før, men vi er så jævlig kritiske til hverandre. Da jeg ble nestleder i Forbundet (Norske Dansekunstnere) fikk jeg beskjed om å slutte med det. Så nå sitter jeg oftere på forestillinger og ser på arbeidet som gjøres i stedet for å vurdere om forestillingen er bra. Jeg opplever nok at andre kunstnere ser på dansere som litt strengere sammenlignet med deres egne miljøer. Jeg skjønner ikke hva det er.


7. Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for deg, og hvilke kunstnere finner du spesielt interessante i dag?
Ulf kaster armene opp i været som om han tilber noen. -Sånn, eller?
Tja, har du noen danseguru?
Det morsomme er at jeg ikke har noen danseguru. Det tror jeg du kan se i forestillingene også. Det er heller andre ting som inspirerer. Likevel - jeg er fan av mange. For eksempel er jeg veldig fan av Jannicke Låker, som jeg jobber med nå. Hun er jo en ganske kjent samtidsvideokunstner. Ja, også Kai Rennes (også videokunstner) som jeg skal jobbe med seinere. Jeg trekkes mot visuell kunst, ser jeg.
Andre dansekunstnere.? Ulf trenger litt hjelp – jeg spør om han er med i ”klubben” til Pina Bausch?
Åja! Selvfølgelig har jeg sånne. På balletthøgskolen var det jo henne, og det var DV8. Vi er kanskje alle litt etterfølgere av Pina Bausch. Hennes måte å gjøre regi blir jo sett opp til i teaterfeltet også. Dessuten liker jeg det surrealistiske. Tidlig David Lynch, for eksempel. I hans verden er det som om det henger sammen, men du skjønner ikke hvordan. Det er en stemning der som nesten tar meg tilbake til å være ti år og improvisere på soverommet.

Selv jobber jeg veldig mye med form, musikk, overganger. Det er ingenting som er tilfeldig på scenen. Samtidig jobber jeg med å få det til å virke tilforlatelig.


8. Hva er viktig for din kunstneriske utvikling? Blir du (for eksempel) inspirert av teoretikere og/eller andre kunstuttrykk? Er du en leser?
Jeg vokste opp med å lese hjemme - slutta, og bare dansa. Nå har jeg begynt å lese igjen. For eksempel nå når jeg jobber med det å falle. Det er jo et stort tema, men jeg prøver å ikke å jobbe teoretisk med det jeg har lest i forestillingen.
Vet du, egentlig er jeg en sånn fyr som er mer opptatt av det som er tilfeldig. Jeg tror at livet er grunnleggende tilfeldig. Selv om jeg har noen planer, så er det mer meg å ta tak i det som oppstår, når det oppstår.
Jeg har før vært veldig opptatt av Jean Genet (filosof og forfatter). Genet og (Rainer Werner) Fassbinder (tysk regissør, veldig avant-garde, og en sentral skikkelse i homobevegelsen) og Michel Foucault.


9. Hvordan kan dansekunsten få et større publikum uten å miste sin kunstneriske integritet?
Ulf blir stille en stund. -Jeg synes det er kjempevanskelig. Det er en slags omvendt måte å tenke på, dette å skulle gjøre kunsten på publikums premisser. Dette er litt som å banne i kirka dette her, men hva vil folk ha, da? Folk vil vel gjerne ha noe som er lett. Uansett: Vi må jo jobbe med kvalitet.
Lager du forestillinger som du drømmer om at du selv ville se?
Jeg prøver å lage forestillinger som gir folk tanker og følelser, og ikke bare det som er behagelig. Likevel - det skal være fint å være der óg. Vi trenger litt humor, med brodd. Med Terje var det lenge mye humor, men i trilogien vår om brutalitet - da gikk vi vekk fra det, fra flørten. Det var mer hardcore, minimalistisk. Seinere har humoren vendt tilbake igjen.


10. Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?
Ett ønske? Et stort hus hvor det var plass til alle dansekunstnere…
Ulf er ikke ute etter å stikke til det eksisterende Dansens Hus, men forteller at han har en rar drøm. -At jeg skulle klare å få en fabrikk på plass, et hus hvor vi kunne jobbe, ha work-in-progress, seminarer… Jeg liker det de har i Danmark, Dansehallerne. Det er fint om det ikke er så ambisiøst, at det er litt rølpete, da blir det tilgjengelig for flere, tenker jeg.
Vi trenger et hus til. Dansens hus er fantastisk, men vi trenger et til.
Det høres ut som om du er klar for å gjøre jobben?
Ja, jeg er gjerne med på det jeg. Jeg kan bli kunstnerisk leder.
Ulf ler høyt og krøller sammen matpapiret. Dagsavisen venter snart for å gjøre intervju, og om tre dager er det premiere.

"Forestilling om fall" spilles på Dansens Hus 12. - 15. feburar kl 1900 Les mer og kjøp billetter her


Ulf Nilseng ble intervjuet av Margrete Kvalbein, dansekunstner og "cand.litt-av-hvert", dansekonsulent i Østfold og skribent. Kvalbein er tidligere kritiker og har vært prosjektleder for Danseinformasjonens Hstorieprosjekt.

Foto: Morten Bendiksen (protrett)
Foto: Kim Sølve / Trine + Kim designstudio (forestillingsbilde)