Eli Stålhand mener vi ikke må glemme verdien i det å gi publikum en god opplevelse. Som Velma i musikalen "Chicago" er hun igjen tilbake på scenen, noe hun fremdeles nyter, selv om det innebærer et blodslit. Venke Marie Sortland har møt sangeren, danseren, skuespilleren, koreografen, regissøren og nå også prosjektlederen Eli på Torshovs gode og åpne bakeri, for å få et innblikk i denne ståpå-kvinnens lange karriere.  

 

Av Venke Marie Sortland

1. Hva arbeider du med for tiden?
Akkurat nå spiller jeg en av hovedrollene i musikalen Chicago; Velma Kelly, på Oslo Nye Teater. Dette er en veldig kjent og godt brukt musikal, den har blitt spilt flere ganger i Norge, men også gått sin seiersgang over hele verden. Det er veldig gøy å være med i en så stor produksjon og få spille en slik stor og komplett rolle, som både har dans, sang og spill. Jeg får brynt meg mye mer enn jeg gjør som en del av ensemblet, og jeg får lov til å bidra mer med mitt. Dette er en flott utfordring å få, spesielt såpass seint i karrieren.

Selv om det er strenge rammer og veldig klar regi – ikke mye slingringsmonn her altså – så leker vi fortsatt. Det skjer jo nye ting hver kveld i forhold til hvor publikum ler og gir respons, eller hvordan vi reagerer på hverandre på scenen. Det å ha en hel blåserekke bak seg er også morsomt. Vi er et stort apparat med tjue stykker på scenen og ti mann i orkesteret, som skal spille over nitti forestillinger sammen. Egentlig er det helt utrolig og ganske fasinerende at det går så knirkefritt hver kveld.

velma
Eli Stålhand som Velma i "Chicago". Foto: Oslo Nye teater

2. Hvordan skiller dette prosjektet seg fra ditt tidligere arbeid?
Jeg har vært utøver i over 25 år. Men de siste årene har jeg spredt meg veldig bredt, og i tillegg jobbet som koreograf i teaterforestillinger og tatt produksjonslederutdannelse på BI. Jeg har tenkt litt langsiktig, at jeg skal leve av dette her til jeg blir gammel og grå.

Jeg synes også det er sunt å være så allsidig som mulig. Det å spesialisere seg, og bli veldig god på en ting, er kjempebra, men det begrenser jo antall jobber og tilbud du kan få. Derfor har jeg alltid vært litt sånn allrounder. I England, der jeg har min utdannelse fra, er det høyt verdsatt å være en god allrounder. Noe av det høyeste man kunne oppnå på Doreen Bird College of Performing Arts der jeg gikk, var allroundprisen som ble delt ut i tredjeklasse. Man spesialiserte seg ikke i kun klassisk ballett for eksempel, man skulle kunne gjøre alt; ballett, stepp og moderne, pluss sang og drama. Jeg har jo gått enda bredere ved å være koreograf. Jeg var også nettopp regissør for en stor oppsetning ved Operaen i Kristiansund. Det å kunne vare lengre og jobbe hele tiden, istedenfor å ha lange perioder uten jobb, har jeg verdsatt høyt. Altså, det er ikke en ting jeg ikke finner interessant på én eller annen måte. Jeg tror det er veldig fint å ha det som tanke – at man kan finne noe nytt i hvert enkelt prosjekt man går til.

Siden jeg har drevet mye med koreografi og regi, og ikke gjort de store, lange produksjonene eller musikaloppsetningene de siste årene, var det litt sånn ”oi, ja, det var lenge siden” da telefonen om jeg ville spille hovedrollen i Chicago kom. Men jeg bare klinte til, og tenkte at jeg skulle gjøre det.

- Tror du oppdragene du har hatt som koreograf og regissør har påvirket hvordan du jobber som utøver?
Kanskje det har det. Jeg tror det er veldig sunt å ha opplevd begge sider av prosessen. Som utøver blir man ofte veldig kritisk på egne vegne. Man spør seg hvorfor man ikke får gjøre sånn og sånn. Etter selv å ha stått og gitt folk oppgaver – prøvd å sette det man ser for seg ut i livet – så skjønner jeg mer av hva de som ikke selv er på scenen sliter med; hva som skal til og arbeidsprosessen med det. Å få større forståelse for hverandres roller har gjort meg mindre kritisk og mer raus, tror jeg. Jeg har større forståelse for hvor langt vi har kommet og hva som trengs for å komme i mål. Jeg tror nok jeg har blitt mer tålmodig med koreografer og regissører. Men jeg er fremdeles ekstremt utålmodig når det gjelder mitt eget arbeid, på alle mulige måter.

- Du har koreografert en del i teatersammenheng, og da jobbet med folk som ikke er dansere regner jeg med – hvordan er det?
Som koreograf jobber jeg stort sett med skuespillere. Jeg synes det er utrolig fint – skuespillere har en helt annen måte å tenke på, og inngang til hvorfor de skal gjøre ting, som jeg foretrekker fremfor å jobbe med dansere. Som skuespiller er man jo stort sett i en eller annen rolle, med en definert funksjon og et navn. Det er også veldig fint å finne frem til noe sammen; både hvordan man skal løse det på best mulig måte for en person som ikke er vant til å bruke kroppen sin, men ikke minst å finne et uttrykk som kler forestillingen sammen med en regissør.

Mange skuespillere er jo også livredde for å bli koreografert – de har angst for et felt som de ikke tror de mestrer. Å få dem til å like det, så det både føles og ser riktig ut, er fint. Noen har strittet hardt imot, vi har vært uvenner og kranglet, men tilslutt har jeg fått en klem og tusen takk.


3. Når, hvordan og hvorfor begynte du å arbeide seriøst med dansekunst?
Jeg kommer fra Kristiansund, der det er et stort operamiljø, som jeg senere også har jobbet for. Min far sang i Kristiansund Operakor. Først som åtteåring fikk jeg komme og se en forestilling, jeg tror det var "Flaggermusen". Det var en stor opplevelse, jeg ble helt betatt. Etter dette skulle jeg bli operasanger, men jeg ville også lære å danse slik som de gjør på nyttårskonserten fra Wien – pappa hørte mye på Wienervals hjemme.

Jeg var ti år da det ble åpnet en danseskole i Kristiansund, til vår store lykke. Jeg tror jeg var en av de første som ringte og spurte om jeg kunne være med. Skolen, som heter Operaens Ballettsenter, består enda – med fulle elevtall – som en del av Operaen i Kristiansund. Operaen bruker danserne i sine forestillinger, det var derfor den ble startet. Jeg levde for dansen, og skulle bli klassiskdanser. Men, som man jo gjør underveis, skjønte jeg snart at det begrenset seg – det var ikke noe for meg. Så selv om jeg elsket å danse klassisk, begynte jeg også med jazz.

På skolen hadde jeg engelske pedagoger. Vi var med til England og tok eksamen i systemene som de har der, RAD og ISTD – det var veldig gøy. På denne måten fikk vi jo også et innblikk i den engelske kulturen helt fra vi var små. For oss var det å ta eksamen og få diplomer en helt naturlig del av det å danse. Det var også pedagogene i Kristiansund som anbefalte meg å søke skoler i England etter videregående. Jeg gjorde det, og kom inn.

Etter videregående skulle mange av mine venninner til Sveits eller England for å ha et friår eller være au pair. Jeg skulle ta mitt ”friår” på Doreen Bird College of Performing Arts. Men mitt friår ble til et yrke, og det angrer jeg ikke på. Egentlig skulle jeg jo bli økonom (ler). Jeg begynte med egne midler, for den gangen fikk man ikke lån og stipend for å gjøre slike ting. Da skolen fikk vite at jeg hadde tenkt å dra hjem etter ett år, fikk jeg et scholarship. Jeg var fortsatt litt usikker, men hadde lyst til å prøve. Jeg hadde på en måte blitt oppdratt engelsk, og fulgte under utdannelsen den samme malen som jeg var vant med. Etter skolen gikk jeg bare rett ut i jobb, og fortsatte derfra. Miljøet i London var stort og spennende, med fire til fem auditions hver uke, og et hav av tilbud og treningsmuligheter. Jeg var der i nesten ti år før jeg kom til Oslo. Det var på en måte mer naturlig for meg å fortsette der, Norge var så langt unna.

- Hva var dine største jobbopplevelser i London?
Den aller største opplevelsen for meg som danser, var å få en av hovedrollene i "Cats" – da var mye oppnådd. Jeg spilte Bombalurina, en av de voksne kattene som synger sangen ”Macavity – The Mystery Cat”. Det var veldig gøy å sitte der, på dekket bakerst på scenen, å kjenne på at jeg etter mange års slit søren meg hadde kommet hit. Jeg fikk også jobb som sanger og danser i Copacabana, en nyskrevet musikal fra USA, hvor det var over tusen mennesker på audition. De holdt på med callbacks og utsilinger i flere uker. I panelet satt det ti stykker og gransket deg opp og ned. Det å tilslutt få bli med, spille inn ”orginal cast album”, og være med på gallaåpning sammen med Shirley Bassey og Elaine Paige, delta på Laurence Olivier Award og store talkshows på engelsk TV, var som å leve i en helt annen verden. Det føles veldig fjernt nå, men når du spør så kommer minnene tilbake. Det høres kanskje glamorøst ut, men det var jo en naturlig del av det å jobbe i London. Selvfølgelig var det også lite penger, en skrøpelig liten leilighet, mye pendling og sånne ting, men det er jo de fine tingene man husker. Det var deilig å få oppleve det, men samtidig så tror jeg at jeg hele tiden visste at jeg skulle tilbake til Norge igjen, en eller annen gang.

- Hva var det som tilslutt dro deg tilbake?
Jeg hadde et par venninner som jobbet i miljøet i Oslo. De fortalte at det skulle være audition for musikalen "A Chorus Line". I London er du liksom en av tusen, så det var nesten mer skummelt å dra til Oslo. Det var liksom så endelig – jeg var redd for å tape ansikt – hva ville skje hvis jeg ikke fikk jobb i Norge? Men så fikk jeg da jobb, gjorde "A Chorus Line" sammen med Runar Borge og Marianne Skovli Aamodt, og ble kjent med hele den gamle musikalgjengen. Det er ikke så mange av denne gjengen som fortsatt holder på, de fleste har nå begynt å gjøre andre ting, men jeg har bitt meg fast.

I begynnelsen var jeg i tvil om jeg skulle flytte tilbake. Det å komme til Oslo var som å komme til en fremmed by for meg – det var et sted jeg hverken hadde studert eller kjente folk. Jeg måtte begynne fra scratch. Folk var skeptiske fordi de hverken kjente til hvem jeg var, eller hvilken utdannelse jeg hadde. Jeg føler at jeg måtte bevise mye mer, fordi jeg ikke hadde gått på KHiO. Det er nok fremdeles tøffere for dem som kommer hjem fra utlandet enn for de som blir her.

Samtidig har det skjedd enormt mye på musikalfeltet siden jeg kom hjem i '96. Både standarden, og mengden mennesker som driver med det, har økt. Vi, den gamle musikalgjengen, var jo bare et knippe mennesker, hvor alle gjorde alle jobbene. Nå fins det flere musikalskoler som utdanner kyndige folk. I tillegg oppfordrer KHIO sine studenter til også å spille og synge, så de kan hevde seg i musikaler og få flere jobber. Det er mange om beinet rett og slett, noe som gjør det tøft for de som skal ut i arbeidslivet.

Respekten for musikalen har jo også endret seg føler jeg. Tidligere falt vi som drev med musikal ofte mellom to stoler – mellom NODA og NSF for eksempel – siden man var både danser, sanger eller skuespiller. Vi fikk et litt negativt stempel; jeg ble sett på som en sånn ”musikalbærte”. Nå har man i større grad innsett at det er plass til alle. Det har også skjedd en holdningsendring til musikalsjangeren blant folk flest, flere skuespillere liker å gjøre musikaler, og det er laget mange store fine musikalfilmer internasjonalt.

Jeg har aldri kalt meg dansekunstner. Ordet kunst, ja det er vel dét det er, men for meg blir det litt pretensiøst. Jeg kaller meg heller ikke danser lengre, det blir for smalt. Det er ikke en eneste jobb jeg gjør som bare inkluderer dans, jeg synger, spiller eller koreograferer alltid samtidig. Jeg liker heller ikke å kalle meg musikalartist – jeg synes det er et svulstig ord – det blir en merkelapp som jeg ikke føler med komfortabel med. Når folk spør hva yrket mitt er, så får de lang forklaring. Jeg er en ”alt-mulig-person” innenfor musikalteater. Men jeg er jo samtidig klar over at dansebakgrunnen min er grunnlaget for at jeg får de jobbene jeg får – det skal man ikke kimse av.


4. Hva håper du å utrette gjennom din virksomhet innen dansekunst? Har du en plan, noen bestemte mål eller ambisjoner for framtiden?
Altså, jeg kunne kanskje kommet med masse pene formuleringer om viktige agendaer for yrket mitt. Men som utøver har jeg lyst til å underholde, og gi publikum en fin opplevelse. Det kommer jo litt an på stykket man spiller, om det har noe moralsk eller politisk budskap, men stort sett er jo musikalsjangeren ren underholdning. Underholdning for underholdningens skyld, rett og slett.

Det var noen som sa at det jo er forestillinger som Chicago folk vil ha, nå når det er så grått og trist ute, og det skjer så mye fælt ute i verden. Folk har lyst til å gå inn et sted, sette seg ned, høre fin musikk, bli underholdt, nyte og glemme for noen timer. Det synes jeg bare er fint, for de kommer tidsnok ut til hverdagen igjen. Jeg sier ikke at det galt å komme med et budskap, men hvis folk får en fin opplevelse kan det være nok.

Som koreograf er du med på å skape det visuelle og billedlige uttrykket i et stykke. Jeg har lyst til å gjøre en så god jobb som overhodet mulig, i forhold til det prosjektet jeg blir satt i gang med.

- Kan du røpe hva som er din neste post på programmet?
Til sommeren skal jeg være med på spelet ”Fru Guri av Edøy” på Smøla, for fjerde gang. Det er et veldig fint utespel, på Vestladet, i nærheten av det stedet familien min er fra. Etter dette skal jeg være koreograf på musikalen ”I blanke messingen”, på Hålogaland Teater. Dette stykket gikk for fulle hus på Chateau Neuf for noen år siden. Den gang spilte jeg en av rollene. I Tromsø får musikalen lokal forankring; med lokal humor og store lokale personligheter i rollene.
 

5. Kan du beskrive din arbeidsprosess, følger du en bestemt metode?
Når jeg jobber som koreograf sammen med en instruktør, er det stort sett sånn at vi blir enige om et uttrykk, og diskuterer oss frem til hvordan vi skal finne dette. Så følger en vanlig teaterprøveperiode, hvor man improviserer og leker seg med dans sammen på scenene. Tilslutt låses koreografien til musikken. Jeg jobber også med kostymedesigner, for å finne frem til hva man kan bevege seg i. Det å få være med på alt det kreative, også manusarbeidet på nyskrevne ting, er veldig forløsende. Man får brukt hele registeret sitt.

Jeg har også hatt regioppgaver – det er veldig utfordrende å ha totalt ansvar for oppsetningen selv. Det å komme inn i et rom med 40 mennesker som ser på deg og lurer på hva de skal gjøre i dag, er krevende på en positiv måte. Og det er et adrenalinkikk å se at det du har satt i gang fungerer!

Som utøver er jo prosessen en helt annen. Med "Chicago" handlet det for min del om å komme seg i form – med treningsopplegg, kosthold og sånne ting – for å bli klar til prøvestart og premiere. Siden det var en stund siden sist, gikk jeg litt hardere til verks denne gangen; med personlig trener, to treningsøkter per dag og salat. Man kjenner jo det jo på alderen også; det krever mer å komme seg i form og holde det gående, uten å få skader. Men treningen gav resultater, så jeg tenker det var verdt blodslitet.

Mange ganger tenker jeg for meg selv; hvorfor i himmelens navn tok jeg den jobben? Men så gir det likevel ett eller annet resultat. Jeg tenker det er sunt å utfordre seg på ting man ikke er så dyktig på, selv om det ikke er like lett. Jeg kan jo – så hvorfor skal jeg ikke gjøre det? Jeg er nok en litt rastløs person som vil få med meg alt, det er nok også derfor jeg har spredt meg så bredt som jeg har.

- Hvis noen hadde ringt deg i dag og tilbudt deg en hovedrolle til, hadde du tatt den?
Ja, (ler) det spørs jo hva det er. Det er jo en veldig morsom måte å jobbe på, det krever mye av deg, men du får også en mer umiddelbar respons på det du gjør. Men casting er jo så subjektivt, man må passer inn i akkurat den rollen de trenger. Med denne rollen i Chicago var jeg nok ganske riktig sånn typemessig.


6. Hvordan vil du beskrive det norske dansekunstfeltet i dag?
Bransjen har blitt mer mangfoldig, og folk spesialiserer seg ikke fullt så mye som før. For å kunne jobbe mye er det veldig mange dansere som jobber i det frie feltet, i tillegg til å jobbe for TV og i musikaler. Hvis man først åpner opp for det, er det veldig åpent – det å gjøre mange forskjellige ting får ikke folk til rynke på nesa lengre. Man setter jo bare sine egne begrensninger. Det er heller ikke så negativt ladet lengre å drive med kommersiell scenekunst. Men selv om folk er mer positive til hverandre enn de var før, så er man likevel ikke én stor gjeng. De som jobber på Operaen, jobber på Operaen. Vi som jobber med musikal jobber med det, men det er kanskje mer overlapping her – man jobber kanskje med for eksempel Oslo Danse Ensemble eller andre kompanier også.

Jeg underviser også på flere forskjellige steder, både på KHIO, Bårdar og Musikkteaterhøyskolen, og ser at det blomstrer med talent og flinke folk som har mye å bidra med.

Tidligere så jeg veldig mye dans. Men så ble jeg på en måte mett av det. Nå ser jeg stort sett teater, hvis jeg får tid – jeg har jo fått to barn.


7. Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for deg, og hvilke kunstnere finner du spesielt interessante i dag?
Magien som jeg opplevde i "Flaggermusen", den første operaen jeg så hjemme i min egen lille by – lysene, kostymene og musikken – var helt fantastisk. En annen stor opplevelse hadde jeg i London, etter at jeg hadde flyttet dit. Sammen med foreldrene mine så jeg en forestilling av "42nd Street", der Catherine Zeta-Jones spilte hovedrollen. Det var jo så enormt – den svære scenen med femti utøvere – en helt annen verden, ikke sant? Det var kanskje der musikaldrømmen ble tent. Også andre store show, som "Les Misérables", har gjort inntrykk. Jeg hadde betalt 50 kr for billetten og satt helt øverst, men selv om jeg bare så toppen på ansiktene til de der nede på scenen så gråt jeg – det var en skjellsettende opplevelse. Nå, når jeg jobber med dette selv, tar jeg det jo litt mer som en selvfølge. Men det er fortsatt magisk når det skjer, det er ingenting som kan måle seg med det.


8. Hva er viktig for din kunstneriske utvikling? Blir du for eksempel inspirert av teoretikere og/eller andre kunstuttrykk?
Jeg blir enormt inspirert når jeg ser flotte, gode teaterforestillinger, det kan være små eller store. Det gir meg lyst til å gå mer inn i den delen av yrket selv også. Det å jobbe med tekst og roller – det er jo kanskje dette steget som venter hvis man skal jobbe seg videre og frigjøre seg mer fra det fysiske.

- Er det noen regissører eller koreografer som har vært viktige inspirasjonskilder eller ledestjerner for deg?  
Man lærer noe av hvert eneste stykke, og man formes av de man jobber med. Jeg har jo jobbet mye med Marianne Skovli Aamodt og Svein Sturla Hungnes, og har veldig respekt for deres arbeid. Det er krevende, men gøy. Jeg jobber også en del med instruktøren Ivar Emil Tindberg, vi har en god kjemi og et godt samarbeid. Jeg har veldig stor respekt for folk med pasjon for arbeidet sitt og det de vil oppnå. Å få være med sammen med dem er en stor opplevelse hver gang – spesielt hvis man også får napp for sine egne ideer.

Jeg har også stor respekt for arbeidet til mange instruktører som jeg ikke selv har jobbet for.


9. Hvordan kan dansekunsten få et større publikum uten å miste sin kunstneriske integritet?
Jeg tror integriteten er der, så lenge man yter maksimalt innenfor den sjangeren man jobber med. Innenfor musikalsjangeren handler det ofte om hvilken appell du har til den store mengden. Når folk liker det de ser, når de har en fin opplevelse, en super kveld og anbefaler stykket til venner og bekjente – da får man jo både et større publikum og større integritet – i hvert fall innenfor dette feltet.

Mannen min jobber på Torshovteateret. Da de skulle sette i gang Torshovgruppa – for å eksperimentere med musikk i teateret – og kom med ”Ole Ivars Musikalen” som første prosjekt, var forventningene til folk som skulle synse noe om dette enormt negative. I ettertid viser det seg at 60 % av publikummet er folk som vanligvis ikke går i teateret – de har altså oppnådd en stor bragd. I tillegg har forestillingen fått kjempekritikker. Den har blitt et fenomen på en måte, fordi den bryter barrierer mellom høy- og lavkultur. Forrige uke spilte Ole Ivars opp til dans i publikumsfoajeen på Nationaltheatret – de løftet taket; folk hylte og skrek, og lysekronene dinglet.

Jeg synes man i større grad burde møtes midt på, gi noe en sjanse og tenke at ”dette går bra”, istedenfor å være så innmari selvhøytidelig. Noen liker smal dansekunst og noen liker Ole Ivars, men vi er jo egentlig bare folk – vi trenger ikke se ned på hverandre, eller kritisere hverandres smak. Hvis to fra ytterpunktene møter hverandre, får man jo mer interessante vinkler enn hvis to fra samme gruppe møtes.


10. Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?
Det må vel være det vi akkurat har snakket om, at man ikke sitter på hver sin lille fjelltopp og ser ned på hverandres produksjoner. At man heller møtes mer, ser mest mulig, deler og bidrar til hverandres ting, og åpner opp for å samarbeide og prøve nye ting. Det å være sjenerøs og raus med hverandre, støtte hverandres prosjekter, og være fornøyd når noen får det til, det synes jeg bør komme mer. Jeg ønsker at vi skal få et så godt og produktivt miljø som mulig, der det ikke settes sperrer for folks kreativitet.

Jeg ønsker også at musikalmiljøet skal fortsett å blomstre i samme grad som det gjør nå; at folk fortsetter å satse på store musikaloppsetninger, og gir jobb til unge nye lovende folk. Det er jo leit at så mange unge musikalutøvere går rett ut i arbeidsledighet – Oslo er fortsatt en liten by. og Norge er et lite land. Men så lenge folk vil se dette, og kjøper billetter, så genereres det jo et ønske om slike forestillinger.

"Chicago" spiller på Oslo Nye Teater til 6. juni oslonye.no/chicago


Intervjuet er skrevet av Venke Marie Sortland, for Danseinformasjonen
Venke Marie Sortland er skapende og utøvende dansekunster utdannet ved Skolen for Samtidsdans, basert i Oslo. I tillegg til å jobbe som utøver for både norske og utenlandske koreografer, har hun vært med å etablere og utvikle forumet Rethink Dance, og Landing - en produksjonsenhet for situasjons- og målgruppespesifikk dansekunst.