Den 6. juni arrangerte Danseinformasjonen andre runde av samtaleserien ”Danseterapi”-kunstnerne møter makta. Denne gangen var det Dansens Hus som var i samtale med dansefeltet.

Cecilie L. Steen og og Un-Magritt Nordseth representerte henholdsvis dansefeltet og Dansens Hus. Teaterviter og kritiker Anette Therese Pettersen var ”parterapeut”/ordstyrer.


I forkant av samtalen kom det inn mange relevante spørsmål som vi systematiserte og bearbeidet til følgende hovedtema:

·      Presentasjon, praktiske spørsmål, ansvar og posisjonering av huset
·      Handlingsrom: publikumsutvikling & krav fra politisk hold
·      Programmering og risikovilje
·      Programmering i tilknytning til offentlig støtte
·      Internasjonalisering og samarbeidsprosjekter
·      Dansens Hus som et forskningsrom

fra venstre Un-Magrit Nordseth, Anette Pettersen og Cecilie Steen

Flere innsendte spørsmål omhandlet hvilket ansvar Dansens Hus har i forhold til å få fram nye prosjekter, navn/kunstnere og hva institusjonens nasjonale ansvar innebærer.

Un-Magritt Nordseth (UN): Vi har et stort ansvar for å få fram nye navn og kunstnere, vi er opptatt av de unge kunstnerne og det er viktig å se deres forestillinger. Vi skal ha minst 2 debutanter i sesongen.

Når det gjelder det nasjonale ansvaret så arrangerte DH ”Vårslepp” hvor regionene var prioritert. Dette er et prosjekt som skal evalueres. Noe av utfordringen ligger i at DH ikke får inn så mange programmeringsforespørsler fra regionene, det er kun 3 stk fra regionene som har sendt inn forespørsler. DH prioriterer ikke nødvendigvis regionalt, men jobber med å få til en turneslynge knyttet opp mot pilotprosjektene.


Hooman Sharifi: Black Box Teater, Avantgarden og Bergen Internasjonale Teater har tidligere opprettet et nettverk med enkle strukturer og et lite budsjett, dette kan dere undersøke.

Anette Therese Pettersen (AP): Har kunstnerne ingen makt i forhold til å opprette samarbeid?

Cecilie Steen (CS): Jo, det har de. Kanskje man kan være mer aktiv i forhold til å finne alternative måter å produsere på.


AP: Kan DH gå inn i samarbeid med andre institusjoner?

UMN: DH har f. eks vært i dialog med RAS. Noe av utfordringen li turnésamarbeid ligger i at flere kunstneriske ledere må samarbeide om programmering.

AP: Hvordan forholder DH seg til kravene om økt publikumsutvikling?

UMN: DH jobber hardt og godt og har strenge krav fra Kulturdepartementet på dette området. Publikumstallene skulle dobles innen 2012 og det har vært satt i gang en strategi med stort fokus på publikum. Denne våren nådde vi 10 000 publikummere og vi er dermed i ferd med å nå målet. Vi hadde et godt publikum før også, men skal sørge for at stadig nye publikumsgrupper kommer til.

CS: Jeg er glad for at det jobbes mot publikum men blir programmeringen styrt av krav fra Kulturdepartementet– får du gjort det du vil?

UMN: Jeg tror at det går an å gjøre begge deler, men ikke samtidig. Ting har forskjellige faser. Fokus på publikum er ikke bare for departementet sin skyld men også for kunstarten sin del. Jeg tenker veldig mye på formidling og programmerer veldig bredt, fra Hooman Sharifi til Oslo Danse Ensemble.

CS: Kan du definere bredde?

UMN: Jeg mener at jeg programmerer hakket for bredt – går det an å bli bredere? Vi programmerer flere sjangere, flere generasjoner og fra flere kulturer. Vi deler programmeringen i 4 deler:
1)   
De store norske kompaniene, de etablerte med Basisfinansiering
2)   
Relevante internasjonale kompanier/kanoner
3)   
De unge kunstnerne
4)   
Forestillinger for barn og unge

CS: Vi ser at det er en frustrert masse og det er de som er i ”midten”, som kan kalles store kunstnerisk sett. Er det plass til dem som ikke kan presenteres som unge og nye?

UMN: Dette er den største utfordringen. Det er også en utfordring at de som har spilt på DH før forventer å spille her igjen.

AP: Hva baserer du valgene dine på, kan du si noe om kvalitetskriteriene?

UMN: Jeg baserer valgene mine på at det er:
1)   
Profesjonalitet i alle ledd i produksjonen
2)   
Et godt kunstnerisk team
3)   
En kunstnerisk vilje
4)   
En idé, evne, vilje og gjennomføringsevne
Jeg må være ærlig på at jeg velger ut ifra kunstnerisk skjønn og da dreier det seg også om smak.


CS: Er det noen kunstneriske vurderinger i bånn når det gjelder å programmere de som mottar Basisfinansieringen eller er det en automatikk her? Kunne man fått presentert flere norske kompanier?

UMN: Vi har som mål å få opp aktiviteten på DH, vi har potensiale til å øke den mer, men da blir det også mindre prøvetid for kunstnerne på scenen.

AP: Hvordan ser du på det å ta risiko?

UMN: Jeg mener at vi tar mye risiko.


CS: Blir det ikke litt forutsigbart når alle de ”store” (Riksteatret, Kulturrådet etc) skal løfte fram de samme kunstnerne?

UMN: DH er på mange måter laget for de store norske kompaniene.

AP: Hvilken mulighet har DH til å skape de framtidige store norske?

UMN: Jeg mener DH har mulighet til det, men etter dette året her……. det har vært mye rapportering i år.

CS: Det er mange som har lyst på tilgang til Studioscenen, på hvilken måte kan man bruke Studioscenen bedre?

UMN: Når det gjelder Studioscenen så ønsker vi at terskelen for spille der skal ned.

Sindre Jacobsen:  Kunne du tenkt deg å hatt et ”prøverom” f. eks, eller latt noen andre kuratere denne scenen?

UMN: Svaret på det er ja

Gunhild Bjørnsgaard: Er det ikke viktig å dele mangfoldet i dansen med publikum? Skjer dette når de samme kunstnerne blir presentert om igjen og om igjen? (sikter bl. a til de basisfinansierte kompaniene)

UMN: Jeg mener at dette er noen avvåre aller viktigste kunstnere, så dette skal vi som DH være stolte av. Men jeg mente ikke at huset bare skulle være for dem.



Hooman Sharifi: Som kunstner er det viktig å vite hvordan du ser på din rolle ift departementet. Det er viktig for meg å vite at du (DH), som er leddet til politikerne, kan motsi departementet, være et lag av beskyttelse for kunsten.

UMN: Jeg prøver så godt jeg kan å riste av oss departementet så vi får litt fred. Vi slipper ikke unna å leve opp til de kravene vi blir pålagt. Vi vil lage en avstand for at vi skal kunne jobbe i fred.

Hooman Sharifi: De siste 6 årene har det blitt mindre og mindre diskusjoner om det kunstneriske og mer om tall og målinger, derfor spør jeg deg om dette. Alle har et ansvar for å motstå presset. Hvordan kan vi tro at vi bli kvitt departementet?

Kristine Øren: Kulturrådet gir penger til oss og departementet gir penger til DH, du er vår stemme inn til politikerne, vi trenger deg der.

UMN: Jeg vil gjerne spørre dere - hva er deres forventinger til meg?

CS: Det Gunhild og Hooman sier representerer dette, alt blir mer og mer instrumentelt, vi lager babykunst fordi det er der det er penger.

Emilie Dahlén: Vi blir servicefunksjoner der vi leverer kunst etter etterspørsel. Studioscenen burde være en arena for kvelder med presentasjon av 2-3 kunstnere, det er vei å gå for rommet. Jeg er usikker på hva DH skal være.

Gunhild Bjørnsgaard: Studioscenen kan være et rom for kunstnerisk forskning og kreativitet, ikke bare for de unge eller de med basisfinansiering.

UMN: Ansvaret for kunstarten handler ikke bare om de unge, eller basisprosjektene – det er ikke sånn og skal ikke være det. Hvordan kan vi dreie samtalen tilbake til kunsten? Vi har ikke vært flinke nok der enda. Vi har måttet prioritere. De faglige samtalene om kunsten kommer til kort.

Hooman Sharifi: Jeg er i mot at Riksteatret programmerer for DH, det skulle vært omvendt. Dessuten er det viktig hva slags språk man bruker: Jeg liker ikke lavterskelbegrepet, det kan være et lite rom, men det kan være bra kunst for det.

Inger-Reidun Olsen: Jeg har ikke lyst til å spille på den store scenen Studioscenen passer mine prosjekter bedre.

Tale Hendenes: Det må prosjekteres godt for en lavterskel greie også, ellers vil det ikke nødvendigvis gagne kunstnerne.

UMN: De kunstnerne som spiller på Studioscenen får bruke ressursene for fullt. Diskusjonen internt er pågående om vi skal la denne scene rulle og gå. Vi søker nå om penger BARE til kunst for å slippe til flere kunstnere og har en tre-årig opptrappingsplan.

Brynjar Bandlien: Jeg vil si to ting når det gjelder denne scenen: Hva er den kunstneriske visjonen for den? Hva er det som foregår i kunstfeltet, hvor beveger dansefeltet seg? Kriteriet for hva som skal spilles her burde ligge i disse 2 punktene. Er det et mulig gap mellom disse 2 punktene knyttet til studioscenen i dag?

Snelle Hall: Det er viktig å ta pulsen på miljøet og hva som skjer. Man mister den fleksibiliteten som gjorde at dansefeltet raste forbi teaterfeltet. Alt trenger ikke presenteres innenfor samme mal, da man mister den naturlige dynamikken som ligger i feltet.

Hooman Sharifi: Hovedscenen trenger ikke å være det ”viktigste” rommet. Det er viktig at alle rommene blir brukt og at man tør å lage forestillinger for 50 publikummere i det store rommet. Det er viktig å ikke stivne i rommene og det er tross alt bare snakk om 340 seter, det er ikke her det store publikummet kommer uansett.

CS: Det er fine innspill her mot slutten som jeg håper DH tar med dere i den prosessen som det virker som om dere er inne i.

UNM: Jeg slutter meg til Cecilie, det er fine innspill. Vi skal tenke på hvordan vi kan ivareta dynamikken og fleksibiliteten, innenfor den institusjonen som vi faktisk er.

Danseinformasjonen tar forbehold om at spørsmål og svar er forkortet og ikke er ordrett gjengitt. Den første delen av samtalen omhandlet en del praktiske elementer knyttet til DH som å sende sin prosjektsøknad, behandlingstid og mandatet til kunstnerisk råd, er ikke oppsummert her. Er du er interessert i å høre/se hele samtalen på DVD kan du gjøre dette på Danseinformasjonens kontor etter avtale.

Takk til alle som deltok på ”Danseterapi”, særskilt Un-Magritt Nordseth og Cecilie L. Steen, og til de som bidro med spørsmål i forkant. Nærmere informasjon om neste ”Danseterapi” kommer snart.

Oppsummeringen er ved fagkonsulent Marianne Albers